Tett på Alf og Alf
Alf Cranner har skrevet en rørende, åpen og opplysende bok om Alf Prøysen. Og seg selv.
ALF PRØYSEN:
Alf Cranner ble 80 år i går. Sakprosa-boken «Fra Alf til Alf» er en fin gave fra han til oss lesere. Ikke minst til de som er interessert i visekunst, men også de som er interessert i menneskelige relasjoner.
«Den andre siden av gjerdet»
Så la oss ta det med en gang: Tidlig i boken, og tidlig i deres bekjentskap, hvisker Prøysen kort at han er biseksuell.
– Det angikk meg ikke. Han kom jo ikke med tilnaerminger, så hvorfor nevnte han det? Trolig for å slippe å tie om det, trodde jeg, skriver Cranner i boken.
I slutten av boken tas det opp igjen. I et brev til Cranner forteller Prøysen at han betrodde seg til kunstnervenner i Oslo, mot løftet om å ikke si det videre. Blant dem Anne Cath Vestly. Prøysen spurte om hun hadde ant det. «Nei, ikke i din måte å vaere på, men jeg forstår godt at et menneske som er så nakent og helt, må ha lov til til å favne hele spekteret», svarte Anne Cath.
«Var ikke det skjønt sagt? Jeg satt og følte at en byrde ble løftet av mine skuldre», skriver Prøysen. Cranner skriver i boken at Prøysen må ha skjønt hvor forgapt Cranner var i sin kone Sølvi og at Cranner derfor hørte til på «den andre siden av gjerdet», som Prøysen ordla seg.
Stor brevveksling
Boken tar for seg tiden fra de møttes i 1964 til Prøysen døde i 1970. Prøysen hadde fått med seg Cranners debutalbum-suksess med «Fiine Antiquiteter» og ville sjekke ut om Cranner var en snobb som syntes de høyverdige folkevisene var finere enn andre typer viser. Det møtet endte i latter, og et vennskap.
Og brevveksling. Skjønt det gikk nok oftere til laerervikaren og visesangeren i Kragerø enn den andre veien. De skrev om livet og om visekunsten. Brevene utgjør en stor del av boken, med vers, rettinger og tegninger. Så ivrig var Prøysen at han flere ganger kunne ringe og snakke om det han hadde skrevet i brevs form, før brevet rakk fram til Kragerø. Naturlig nok kunne det bli litt klamt til tider.
En aerlig forteller
Alf Cranner var en vestkantgutt fra Oslo, som i utgangspunktet ville bli kunstmaler. Men suksessen var stor fra første album, derfor ble det mest viser og konserter. Sceneskrekk hadde begge Alf ’ene. Å lese hvordan Erik Bye hjalp Cranner til å takle det er rett og slett fornøyelig lesning.
Det er mange muntre glimt i boken, Cranner en en god forteller, og en aerlig forteller. Saerlig om oppveksten og en far som lot seg verve som propagandategner og som ble sendt til østfronten for å tegne soldater. Alf Cranner
BOKA:
har en sterk historie å fortelle.
Prøysen og Cranner møttes mye, saerlig i Oslo i forbindelse med NRK-oppdrag. Vi møter også på en rekke andre giganter fra den tiden: nevnte Erik Bye, Geirr Tveit, Jacob Sande, Otto Nielsen og Cornelis Vreeswijk.
Alf Cranner tegner et fint bilde av Alf Prøysen, og han tilfører Prøysen-historien mye. Prøysen var stor, men hadde likevel stort behov for anerkjennelse. Prøy-
ALF CRANNER:
sen ble «umoderne» på sine eldre dager, Cranner setter det også i perspektiv.
Fascinerende og velskrevet. Man føler det er en viktig bok.