Hvem skal bestemme?

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) har sørget for full ulvedebatt da han, like før jul, sa nei til lisensjakt på 32 ulver i Hedmark i vinter. Mye av denne debatten – for ikke å si mesteparten – handler om hvorvidt man er for eller mot ulv, og i så fall hvor mange ulv man kan ha, om «bunadshøyre», «caffe latteeliten» og hvilke rovdyr som gjør størst skade for norske bønder.

I sakens anledning er det verdt å minne om at rovdyrspørsmålet ikke nødvendigvis er svart/hvitt. I forrige uke kunne Varden fortelle om hvordan en av Telemarks største sauebønder flyttet sauene sine fra den utsatte Vingeråsheia i Vinje til Vendalen i Tokke. Flyttesjauen på halvannen mil, som ble støttet økonomisk av Fylkesmannen i Telemark, førte til at rovdyrtapene sank dramatisk; Vendalen ligger høyere enn der gaupa pleier å gå.

Helgesens jakt-nei begrunnes med at «Lovavdelingen i Justis-og beredskapsdepartementet har konkludert med at det verkene r hjemmel i naturmangfolds loven eller Bernkonvensjonen for å felle ulv i fire konkrete ulverevir». Dette er i strid med hva Stortinget har vedtatt i rovdyrforliket. Det oppstår dermed en situasjon der en statsråd overkjører Stortingets vilje ved å vise til norsk lovverk og internasjonale regler. Det er verdt å minne om at Stortinget er landets fremste, folkevalgte organ. Dersom Stortinget vedtar noe som ikke er lov (noe det selvsagt ikke bør gjøre), må vedtaket omgjøres, loven endres eller saken prøves for domstolene. Det er politisk vedtatt at det skal felles ulv. Da må vedtaket følges opp, enten man er «for» eller «mot». Det er slik demokratiet fungerer – og må fungere. Stortinget må bestemme. Noe annet er å undergrave nasjonalforsamlingens funksjon.