Juklerød – mannen som nektet å gi seg
Fra 1985 til sin død i 1996 bodde Arnold Juklerød fra Drangedal utenfor Gaustad sykehus. Nå blir hans historie teater.
Psykisk syk eller ikke? Hvem er den gale? Teltet på utsiden av Gaustad psykiatriske sykehus var i en årrekke Juklerøds hjem og på mange måter symbolet på hans endeløse kamp mot psykiatrien. Han vekslet på å bo i telt, brakke og inne i Velferdsbygget. Her levde han sitt liv i mer enn ti år mens han kjempet for å få slettet sin egen psykiatriske diagnose, og historien har flere ubesvarte spørsmål.
Kampen førte til tre rettssaker, familiesplittelse og utallige medieoppslag. Han hadde en rekke markante samfunnsaktører på sin side og var Norges mest kjente privatperson på midten av 1980-tallet. Førstkommende fredag har Teater Ibsen premiere på forestillingen «Juklerødsaken – hvem er den gale».
Tvangsinnlagt
Arnold Juklerød ble født i Drangedal i 1925. Anleggsarbeideren og skytebasen giftet seg med Dagmar i 1946. De fikk tre barn og bodde i Sannidal.
Juklerøds historie og kamp starter, i hvert fall sett utenfra, med at Holtane skole i Sannidal skal legges ned. Året er 1968, og Arnold Juklerød er 43 år. Hans yngste datter skal begynne på skolen.
Juklerød liker dårlig at skolen skal stenge og blir valgt til leder for foreldreaksjonen. Han skriver leserbrev på leserbrev til lokalavisen Vestmar, hvor han hevder at nedleggelsen av skolen er i strid med loven. Saken blir til slutt avvist av Kirke- og utdanningsdepartementet. Mer enn 20 år senere, i 1995, fikk derimot Juklerød medhold i at skolenedleggelsen var lovstridig.
Blir tvangsinnlagt
I november 1971 blir Juklerød tvangsinnlagt på Gaustad etter råd fra distriktslegen og lensmannen i Kragerø. Der blir han satt på tre ulike medisiner, Trilafon, Akineton og Peragit.
Et drøyt halvår senere blir han utskrevet. Da skal tilstanden vaere noe bedret. I mellomtiden er han blitt skilt fra sin kone.
Juklerød reiser til Ulvik for å arbeide som skytebas. Der ble han fram til han i 1974 drar for å møte sin datter. Men hjemme i Sannidal blir Juklerød fortalt at han er fratatt samvaersretten og blir fengslet. I arresten blir han igjen undersøkt av distriktslegen. Juklerød får diagnosen Paranoia kverulantis, som ifølge Store medisinske leksikon kjennetegnes av en vedvarende, påståelig og oftest aggressiv kamp for oppreisning for eller rettferdiggjøring av en påstått forbigåelse, forurettelse eller urett.
Juklerød blir igjen tvangsinnlagt på Gaustad. Denne gangen ender han opp på sykehusets lukkede avdeling, «G-mann», i 1163 dager før han blir utskrevet. Juklerød starter i denne perioden sin plakatkampanje mot behandlingen av pasienter i psykiatrien.
Kastes ut
I mai 1985 vurderer legene ved Gaustad om de igjen skal tvangsinnlegge Juklerød, men han blir utskrevet. Juklerød nekter å forlate sykehuset og er fra da av okkupant. I Juklerøds journal står det:
Natt til 9.5.85 var Juklerød tilbake på Gaustad sykehus med alle sine eiendeler som av sykehuset var blitt transportert til Porsgrunn. Da sykehuset har engasjert to politibetjenter på privatbetalt overtid til å forhindre Juklerød til å komme inn i Velferdsbygget, slo han opp telt ved inngangen og plasserte alle sine eiendeler samme sted. Han begynte straks å klistre plakater utenpå Velferdsbygget.
Juklerød nektet å dra fra Gaustad før flere krav var oppfylt. Videre i journalen står det:
Juklerøds holdning har etter utskrivningen den 27. mars vaert den at han først forlater sykehuset når det foreligger en akseptabel lovhjemlet og begrunnet utskrivningserklaering. Denne erklaering skal bl.a. inneholde en friskmelding. I flere samtaler med ham har jeg også fått et klart inntrykk at erklaeringen må stadfeste at innleggelsene i 1971 og 1974 ikke var lovmessige, idet han heller ikke da var alvorlig sinnslidende og heller ikke farlig.
Ville kjøres hjem
Juklerød satte opprinnelig tre krav som skulle oppfylles før han forlot Gaustad.
– Diagnosen skulle slettes med tilbakevirkende kraft, hans ekskone skulle tvangsinnlegges og han skulle kjøres tilbake til sitt hjem hvor alt startet, forteller regissør Morten Cranner, som opprinnelig kommer fra Kragerø.
Han vokser opp parallelt med at dramaet rundt Juklerød utspiller seg. Regissøren husker godt at de voksne snakket om mannen og saken under oppveksten på 70- og 80-tallet.
– Jeg var barn da stormen raste, men fikk det selvsagt med meg. Kragerø var og er et lite sted og Juklerød var et samtaleemne, sier Cranner.
Ideen om å ta historien til scenen har modnet i mange år før han presenterte den for teatersjef Thomas Bye.
– Jeg har kretset rundt det lenge, men det har vaert for tidlig. Nå er det mer enn 20 år siden han døde og det føltes riktig. Han var den mest kjente privatpersonen i Norge på midten av 1980-tallet, sier Morten Cranner.
Familien sa ja
Det første han gjorde var å ta kontakt med barna til avdøde Juklerød. Klarsignal fra Juklerøds familie var en forutsetning for å gå videre med planene.
– Jeg hadde ikke gjort dette hvis det ikke var greit for dem, sier han.
Cranner har fått tilgang til Juklerøds private arkiv og brev. Han er forsiktig med å konkludere i om Juklerød var syk eller ikke, men tror samtiden hadde mye å si for hvordan man så på og behandlet ham, ikke minst i media.
– Det var en systemkritikk mot psykiatrien på 1980-tallet, hvor Juklerød naermest ble en slags gallionsfigur i pressen. Dette var i tabloidpressens barndom, og han hadde god kontakt inn i redaksjonene, kanskje spesielt Dagbladet. Sykehuset hadde på sin side taushetsplikt, og mente at diagnosen Juklerød fikk ble forverret av all oppmerksomheten, sier Cranner.
Skuespiller Ola Otnes spiller Juklerød i forestillingen. Han husker godt saken fra da den utspilte seg.
– Det var umulig å unngå hvis du var litt radikal og fulgte med. Jeg tror saken ville blitt framstilt mer differensiert nå enn da, sier Otnes.
Også han har et sammensatt bilde av personen Juklerød.
– Jeg liker ikke alt han har skrevet til kona si, men jeg føler med han, sier Otnes.
Brukt som barnevakt
Juklerød ble ifølge Cranner av mange karakterisert som sjarmerende, snill og omgjengelig. Juklerød skal ha blitt brukt som en betrodd barnevakt av ansatte innen psykiatrien. – Folk ble veldig glad i ham, sier han. Cranner og teatersjef Thomas Bye lover ikke svar på spørsmålet om Juklerød var syk eller ikke, men tror forestillingen vil kaste nytt lys over historien.
– Vi setter de ulike versjonene opp mot hverandre og jeg tror det vil gi et nytt bilde av saken. Dette er moderne norsk historie, som er godt kjent for mange av den eldre generasjonen. Jeg hadde derimot aldri hørt om Juklerød før Morten tok kontakt med meg og fortalte om ideen, og det tror jeg gjelder mange andre på min alder sier Bye.
Familiehistorien og Juklerøds forhold til sine naermeste berøres i liten grad i forestillingen.
– Det var mye snakk i lokalmiljøet den gangen. Jeg har vaert i kontakt med flere som kjente Dagmar, men hva som ligger bak skilsmissen tilhører privatlivet, sier Cranner.
Han har siden 1990 bodd i naerheten av Gaustad sykehus i Oslo. Han traff aldri Juklerød mens han bodde utenfor sykehuset.
– Jeg gikk aldri bort for å hilse på ham. Det angrer jeg på så godt som hver eneste dag, sier Cranner.