Det ligger et land mot den manglende snø

Det sannferdige sitatet er egentlig «Det ligger et land mot den evige sne», med Rikard Nordraak og Bjørnstjerne Bjørnson som opphavsmenn. De utga sangen med rikelig nasjonal patos for drøyt 150 år siden. Men les denne: «Fra uke til uke har det i lang tid vaert de samme elendige snøforholdene, og endringer er det heller ikke å snakke om til denne helgen. Bare øverst i Telemark har det kommet litt nysnø, ellers har det ikke falt ei snøfille siden sist. Bortsett fra der det er produsert kunstsnø for alpinbrukene, må vi langt oppover i de indre bygdene for å finne såpass med snø at det er mulig å bruke ski i terrenget». Dette kunne, minus noen fjoner søndag, vaert nå i år. Men denne meldingen var i går nøyaktig, 25 år gammel. Den sto på trykk i Varden 7. februar 1992. Snøen manglet og skiføret var elendig i store deler av Telemark. Jeg var høsten før blitt eier av hytte i Tuddal og dro til fjells med ski på biltaket. Der ble de vaerende, innover i terrenget fikk man nøye seg med å gå på beina. Men snøen kom til slutt, den vinteren som foregående og etterfølgende. Til påske var det skiføre, og såpass godt med snø at den ikke dampet vekk på noen soldager. Skiføret skal man ikke spøke med. Det betyr mye økonomisk for mange reiselivsbedrifter i Telemark. I takt med de mildere vintrene burde man hegne litt om det, og hva med denne: I stedet for la påsken flyttes fram og tilbake etter treff med månefasen, burde den legges fast så tidlig som mulig, for å berge mest mulig av ski- føret. Når reiselivsbransjen i Spania krever permanent sommertid av hensyn til kafélivet, burde ikke fast tidlig påske i Norge vaere mer urimelig.