Stopp sentralisering, by og land...

Vi bor fem millioner i dette langstrakte vakre landet som strekker seg 2300 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp. Fra å vaere et karrig land i utkanten av Europa, har vi gjennom møysommelig arbeid utviklet landet til å bli et av verdens rikeste.

Fisken, jorda, skogene, mineralene og fossefallene har vaert viktige ressurser i denne sammenhengen. Og oljen som har ligget utenfor kysten. Den har også klart bidratt til veksten i det norske samfunnet. Samtidig må vi historisk erkjenne at verdiskapningen i utkanten har gått fra bygdene til byene, fra periferien til sentrum.

Sentralisering kalles denne samfunnsutviklingen, en utvikling som nå bare ser ut til å aksellerere. Grendeskoler nedlegges, naerbutikken forsvinner, posten flyttes, lokalsykehus rasjonaliseres. Og nå skal også kommuner og regioner slås sammen og 126 lensmannskontorer avvikles. Naerpolitireform kaller man den siste reformen.

Hva er drivkraften bak en slik utvikling? Vi må erkjenne at drivkraften i denne sentraliseringen har vaert en kapitalistisk produksjonsmåte kalt markedsliberalisme, der det overordnende målet hele tiden har vaert maksimal økonomisk vekst. Fortsetter denne utviklingen, så vil bygdene avfolkes og utkanten vil bli liggende brakk.

Er dette en økologisk baerekraftig utvikling? Bør vi ikke stoppe opp og tenke igjennom hva som nå skjer? Vil vi kun styres av utviklingen, eller ønsker vi selv å delta i utviklingen av det norske samfunnet? I så fall, hva slags samfunn er det vi ønsker oss?

Sentralisering er ingen naturlov. Den er menneskeskapt og den kan snus. Skal vi redde miljøet, stoppe avfolkningen av utkanten, skape et samfunn i balanse, så må utviklingen snus. Vi kan ikke fortsette en politikk som fortsatt øker vårt forbruk, som fortsatt har maksimal økonomisk vekst som overordnet målsetning. Det er ikke forenlig med en baerekraftig utvikling. Det utgjør tvert imot en trussel mot miljøet, og fører til rovdrift på ressursene og i en urettferdig fordeling av ressursene.

Et bidrag til å endre en slik utvikling, vil bli å skape en balansert utvikling mellom sentrum og periferi, mellom rike og fattige. Fordelingen må bli mer rettferdig lokalt og globalt. Og vi må starte nå.

Vi kan si nei til en sentraliseringspolitikk som utarmer periferien og gjør sentrum rikere. Vi kan starte med å gjenreise og gi et nytt innhold i et viktig slagord fra mellomkrigstiden: By og land – hand i hand!