Norsk barnevern på rett vei?
I Varden sist uke appellerer barnevernsstudenter til barnevernsskeptikerne om å ta av seg «skeptikerhatten bare et lite øyeblikk». Det er lett å forstå at studenter på vei ut i et krevende fagfelt ønsker sympati, støtte og tillit, men det er grunn til å dvele litt ved om det er rett metode for å utvikle norsk barnevern.
Flere sider ved den norske barnevernsmodellen er det åpenbart grunn til å se naermere på. Da bør morgendagens barnevernsansatte unngå følelsespregete utsagn som «husk at vi er mennesker som står opp hver morgen». Det er faktisk ulike meninger om hva som er rett måte å utøve barnevern på. Og mennesker er vi jo alle sammen.
80 prosent av alle omsorgsovertakelser i Norge skyldes ikke overgrep eller seksuelt misbruk, men manglende «foreldreferdigheter». I 2017 skal den internasjonale menneskerettighetsdomstolen behandle sju norske barnevernssaker, noe som kan tolkes som at man ønsker å vurdere den norske praksisen på området.
En kan merke seg at vår egen regjering i 2008 også var såpass bekymret for utviklingen at de sendte brev der de ba norske kommuner utvise varsomhet i bruken av akuttvedtak ved omsorgsovertakelser. Det var da 945 årlige slike vedtak:
«Departementet ser imidlertid den kraftige økningen som bekymringsfull fordi akuttplasseringer gir dårligere rettssikkerhet for partene enn ordinaer plassering etter bvl. § 4-12, og fordi en akuttplassering kan innebaere et uforholdsmessig stort inngrep overfor barn og foreldre dersom det senere viser seg at det ikke var grunnlag for plasseringen. En omfattende bruk av akuttplasseringer vil kunne komme i konflikt med Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 og praksis etter denne.»
I 2015 var det så 1.504 akuttvedtak. Etter at departementet ber en begrense bruken av akuttvedtak så øker antallet med 60 prosent.
FNs barnekomité har en restriktiv holdning til bruk av omsorgsovertakelser og viser til at dette skal vaere siste utvei – «a measure of last resort». Komiteen har oppfordret Norge til å «give priority to protecting the natural family environment» fremfor å ta flere barn under omsorg.
Redd for barnevernet? Ja, det virker som frykten for barnevernet er på vei tilbake i det norske samfunnet. Det er leit fordi vi trenger et velfungerende barnevern. Mon tro om det også er barnevernets egne støttespillere som legger grunnlaget for denne frykten? En sentral norsk fagperson som professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UIO, uttaler at «for å bryte den vonde lenken av elendighet på tvers av generasjoner er det bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep».
En slik ideologi bør bekymre de fleste. Og den er ikke egnet til å redusere fryktnivået i norske familier. Kobler en slike utsagn med barneombudet sine uttalelser om at foreldre må tåle krenkelser dersom motivet er ”barnets beste” er det viktig at vi alle stiller spørsmål om dette er holdninger som skal ligge til grunn for det norske barnevernet.
Dessverre er temaet barnevern tabubelagt og debatten polarisert. Vi må håpe at barnevernet i framtida i enda større grad lykkes med å skape dialog og forståelse. Jeg oppfatter at barnevernstudentene har pågangsmot, energi og vilje nok til at de kan skape endringer og gjenoppbygge tilliten de selv føler de fortjener.
Men fravaeret av kritisk blikk på egen organisasjon er ikke til barnevernets beste.