Toget går hele tiden, men vi må faktisk legge litt av skinnene selv.
Tom Erik Thorsen, sjefredaktør
Det var – og er – en god tanke bak kommunalog moderniseringsminister Jan Tore Sanners (H) plan om å flytte 630 arbeidsplasser ut av Oslo. I dokumentet «Plan for lokalisering av statlige arbeidsplasser» kan vi lese at 100 arbeidsplasser i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten flyttes til Bergen, 60 jobber i Nye Veier AS legges til Kristiansand, 50 jobber i helseforetaket Sykehusinnkjøp legges til Vadsø og flere andre gladmeldinger for ulike deler av landet. Sanners akutte behov for å breie seg med distriktspolitiske gladmeldinger er temmelig opplagt, sett i lys av den siste tids ordskifte og galluper. Der Sp ikke gjør det hakkende galt. Byråkratene i kommunaldepartementet har dermed fått det bråttom med å lage en oversikt over alt som er skjedd de siste fire årene. Det er, med andre ord, ikke bare ferske nyheter på Sanners liste. Skjønt, det er kanskje i overkant å omtale lokaliseringspolitikken som voldsomt distriktspreget. 123 av de 630 arbeidsplassene legges til Bergen. Man kan si saers mye fint om Bergen, men bergenserne ser antagelig mer seg selv som konkurrenter til hovedstadsstatus enn en distriktskommune. Kristiansand får de nevnte 60, Trondheim får 50, Stavanger/Sandnes får 40, Hamar 35, Tønsberg 27, Moss 20 og Tromsø 15. For all del, 58 arbeidsplasser til Tynset, åtte nye i Hønefoss og 50 nye arbeidsplasser i Vadsø er ikke så lite på små steder. Men det finnes ikke veldig mange andre steder i landet som har – relativt sett – flere statlige arbeidsplasser enn nettopp Vadsø: Statens sentrale tjenestemannsregister (SST) viser at finnmarkskommunen hadde 429 statsansatte i 2016. Tall for 2015 viser at kommunen totalt hadde 3.000 sysselsatte. Uten at vi skal «ta» Vadsø av den grunn. I Sanners plan kan vi lese at det er blitt 9.589 statlige jobber i Oslo de siste ti årene. Det totale antallet jobber kommer dermed opp i 53.444, og utgjør 7,3 prosent av alle sysselsatte i hovedstaden. Økningen i antall ansatte i statsforvaltningen i Oslo de siste ti årene er på formidable 21,9 prosent. Til sammenligning har Bergen fått 2.236 nye statlige jobber på ti år. Trondheim har fått 2.480. Tromsø er nummer tre på listen med 1.021 nye jobber. I Tønsberg har det kommet 906 nye statsjobber, mens tallet for Stavanger/Sandnes er 839. På Lillehammer har det vaert en økning på 45 prosent i antall statsansatte de siste ti årene, med 457 nye jobber. Bodø har hatt en vekst på 26 prosent, med 472 jobber. Det mest åpenbare er at det er blitt fire ganger så mange statlige stillinger i Oslo de siste ti årene, sammenlignet med nummer to på listen. Så skjønner antagelig de fleste at hovedstaden i et land som regel har flere statsansatte enn andre steder i landet. Tallenes tale indikerer, uansett hvordan man sorterer dem, at statlige jobber først og fremst legges til hovedstaden. Uansett om de som styrer er røde eller blå. Og dette er et paradoks, all den tid teknologi gjør at geografi stadig mindre viktig. Det spiller fint liten rolle om valgdirektoratet ligger i Tønsberg eller Akersgata. Og nettopp derfor er det bra at det legges til Tønsberg. Det som derimot ikke er så bra, er en skrikende mangel på Sanners liste: Det er ikke én eneste arbeidsplass til Telemark. Bare ved å se på Sanners egne tall er dette en gedigen selvmotsigelse. I listen over antall arbeidsplasser i statsforvaltningen er Grenland oppført med 2.181 arbeidsplasser. De siste ti årene har det kommet 253 nye arbeidsplasser hit – en vekst på 13,1 prosent. Det er fint, men veksten er lavere enn i Oslo (21,9 prosent), Bergen (22,9), Stavanger/Sandnes (17,0), Trondheim (23,6) Drammen (14,9), Kristiansand (25,6), Fredrikstad/Sarpsborg (24,2), Tønsberg (33,7), Haugesund (33,6), Ålesund (27,7), Tromsø (25,4), Hamar (14,7), Sandefjord (17,8), Gjøvik (27,9), Molde (16,5), Bodø (26,0), Lillehammer (45,0), Kongsvinger (18,7) og Ringerike (20,5). Kun Arendal (4,7), Moss (-6,0), Kongsberg (-14,8), Levanger (-14,4) og Stord (0,5) har lavere vekst i antall statlige arbeidsplasser enn Grenland. Det bør ikke vaere et mål i seg selv å ha mange statsjobber. Et samfunn der de fleste jobber i stat og kommune er ikke baerekraftig. Det er (i all hovedsak) det private naeringslivet og verdiskapningen her som finansierer det offentlige og jobbene der. Jobber i det offentlige er imidlertid et svaert viktig supplement i det lokale arbeidsmarkedet. Statlige jobber sørger for forutsigbarhet og høy kompetanse. Sånn sett bør det absolutt vaere et mål at antall statsjobber i dette fylket bør følge landsgjennomsnittet. Det er langt fra tilfelle. Hvorfor er veksten så lav i Grenland og Telemark? En mulig forklaring kan vaere at andre arbeidsmarkedsregioner er blitt hardt rammet av nedturen i olje og gass den siste tiden, som igjen gjør at staten «kompenserer» med statsjobber. Men dette kan ikke forklare en utvikling over ti år. Er vi ikke attraktive nok for staten? Når man kan lokalisere Sivil klareringsmyndighet til Moss, Skatteklagenemnda til Stavanger og Norsk helsenett til Longyearbyen kan jeg ikke helt se hvorfor vi ikke skulle vaere aktuelle. Vi har tilgang til internett i Telemark også, for å si det forsiktig, men det har vel hendt en gang eller to at vi ikke har vaert helt enige om hvor vi kan tilby internett. Alle vil ha luftambulansebase (som, for ordens skyld, ikke er statlige arbeidsplasser som sådan) til Telemark, men vi vil ha den til Skien, Notodden og Vinje. Vi hadde en drøss alternativer til Nye Veier. Det ble ingen av dem. Kanskje nettopp derfor. Kan det vaere fordi vi ikke er helt med? Det er muligens lettere å si enn å gjøre noe med, men jeg har en snikende følelse av at vi litt for ofte må hyle opp om beslutninger som ikke går vei enn jubel for det motsatte. Strålesenteret er rett nok vedtatt lagt til Skien, vi har fått et statlig villreinsenter på Skinnarbu, et forsterket Forbrukerrådet-kontor i Skien og Pasientreiser til Skien (som «plaster på såret» etter at administrasjonen i Helse Sørøst ble samlokalisert på Hamar), men vi ser samtidig at en stor og viktig institusjon som politiet legges til Tønsberg. At statsadvokaten, med elleve arbeidsplasser nå følger etter er ikke egnet til å sjokkere. Foruten de 630 jobbene Sanner nylig plasserte rundt om i landet, varsles det i VG at rundt 1.200 årsverk og cirka 600 studieplasser på Politihøgskolen vurderes flyttet ut. Til avisen sier Sanner følgende: – Vi vil vurdere å flytte arbeidsplasser både til Nord-Norge, Vestlandet, Stavanger, Agder, Trøndelag og Innlandet. Bra, men finn én feil. Eller mangel, om du vil. Jeg blir bekymret av signalene. Samtidig: Jeg snakket denne uken med det journalister ynder å kalle «en sentralt plassert kilde» som ymtet kraftig om at det kan komme noe denne veien også. Jeg har også en viss bekymring rundt regionreformen, der det altså ser ut til at Vestfold og Telemark blir slått sammen. Her har fylkene forhandlet seg fram til en avtale som innebaerer flytting av ledelsen til Tønsberg. Fylkesordfører Sven Tore Løkslid (Ap) var med på å framforhandle dette før han nylig rykket ut med kritikk om nettopp denne sammenslåingen – primaert fordi Buskerud ikke er med. Noe fylkestinget også har vedtatt, men de har slett ikke sagt nei til Vestfold. Så kan – og bør – man innvende at vi bør slutte å lete med lys og lykte etter feil, og heller finne ut av hva vi kan gjøre med dette. Det kan vaere verdt å spørre oss selv om vi er med. Og da mener jeg tidlig nok og på arenaer der premissene for beslutningene blir til. Før anbefalinger fra fagdirektorater og -etater kommer. Før saker kommer til politisk behandling. Før vi trenger å vaere unisont og høylytt misfornøyde. Jeg kan ikke se noen grunn til at vi ikke skal vaere attraktive nok, men jeg har en mistanke om at andre regioner kanskje er flinkere til å gjøre seg mer attraktive. Lokaliseringsspørsmål handler ikke om en rettferdig almissepolitikk fra statlig hold. Staten velger i hovedsak det som er best for dem. Så må vi sørge for å vaere best – og framstå som nettopp det. Toget går hele tiden, men vi må faktisk legge litt av skinnene selv. Slik at de går til oss –ogatvikan vaere med.