Hva er meningen med livet?
Livet er blitt så meningsløst, fortalte en eldre kvinne meg her om dagen. Jeg sitter bare her, ingen har bruk for meg lenger.
Og hun fortsatte: Barna er voksne og klarer seg selv, mannen gikk bort for noen år siden, venninnene mine er døde. Så sitter jeg her alene og glaner på TV, på meningsløs sport og uansvarlige politikere. Selv småfuglene holder seg borte denne milde vinteren. Det ae’ke no moro mer.. Nei, det er
ikke noe moro når det ikke er moro. Og «life is a loosing game» som det heter. Den som lever lengst, mister flest. Fugler på fuglebrett,
sau gresser, folk haster av gårde, biler kjører hit og dit. Folk snakker mer til enn med hverandre. Det hele kan kanskje se meningsløst ut. Noen vil hevde at det knapt er noen mening med livet utover det å føre arten videre. Alle er vi en bit av uendeligheten. Jeg snakker mye
med mennesker som sliter på ulikt vis i livet. Ofte kretser vi i samtalene omkring hva som skaper mening. For det er ofte snakk om å skape mening, skape seg en meningsfull tilvaerelse. Virkeligheten er det vi opplever som virkelig. For alle er
det sentralt å finne ut hva en er god til, det vaere seg på jobb, i familielivet, i vennekretsen, i organisasjonslivet, en eller annen ferdighet eller kunnskap. Og det en er god til, kan bli til nytte for andre. Opplevelsen av å vaere til nytte, er viktig for oss alle. Den pensjonerte amerikanske
professor i medisin, Eric Cassell, har sagt at en persons handlinger alltid er basert på mening. Han beskriver mennesket slik: En person er et legemlig, målbevisst, tenkende, følende, emosjonelt, reflekterende og relasjonelt menneske alltid handlende, mottakelig for mening, og hvis liv i alle henseender peker både utover og innover. I møter med
mennesker som har det vanskelig, må vi som leger gjenkjenne og respektere eksistensiell lidelse, lytte til historier om smerte, slik at de kan formuleres og reformuleres. Vi må styrke
den enkeltes opplevelse av tillit, tilhørlighet, respekt,omsorg, aere og stolthet. Og vi må ikke gjøre byrdene tyngre når gjelder opplevelser som trusler, svik, isolasjon, forlatthet, krenkelse av integritet, neglekt, skyld og skam. Mange har opplevd
så grufulle ting tidligere i livet, at en ikke kommer videre uten omfattende hjelp til å bearbeide det vonde. Det som har skjedd, har skjedd. Men en må klare å tenke annerledes om fortida slik at smerten ikke blir så omfattende og ødeleggende. Slik at smerte, sorg og tap blir til å leve med. Men hvor flinke
er vi som leger og andre helsearbeidere til å lytte først, og ikke ikke bare komme med ferdigformulerte forslag til løsninger basert på godkjente, «kunnskapsbaserte» retningslinjer? Søren Kirkegaard sa det på den udødelige måten: «Hvis det i sandhet skal lykkes at føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremmest passe på at finde ham der hvor han er, og begynde der». De fleste klagene
på helsepersonell går på at pasientene ikke føler seg sett eller forstått, og at de har opplevd helsearbeideren arrogant. Det skal vi ta på den største alvor. Hvor mange ganger har ikke en pasient gått mer krumnakket ut av en konsultasjon enn inn til? Hvor mange ganger har ikke vi leger lagt ytterligere byrde på pasientens allerede tyngede skuldre? Dersom vi ikke virkelig lytter, vil vi med stor sannsynlighet kunne begå terapeutiske overgrep, og krenke pasientens integritet enda mer. I tillitsfulle og respektfulle samtaler kan vi alle komme videre og bidra med å skape mening. Det er viktigere enn å drive laboratoriekosmetikk og produsere normale blodprøver. Men det er vanskelig. Det krever evne til innlevelse, vilje og konsentrasjon. Og tid.