De første barnehagene
Med kvinnenes skritt inn i arbeidslivet, ble det behov for at noen kunne ta hånd om barna. Norges første barneasyl ble opprettet for 180 år siden.
Barnehagene i Norge har to røtter, barneasylene og de Fröbelske barnehagene, forteller Anne Greve, førsteamanuensis ved Institutt for barnehagelaererutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Det første barneasylet, Byens asyl, ble opprettet i Trondheim i 1837. Året etter kom Oslos og Kristiansands barneasyl.
– Barneasylene begynte som filantropiske initiativ, et sted som skulle ta vare på barna til foreldre som jobbet, så barna ikke rekte rundt i byene. Det kunne vaere flere hundre barn, så hadde du asylmoderen og flere mer eller mindre frivillig ansatte, sier Greve.
Ifølge statuttene for Vaterlands asyl i Oslo måtte det ikke tas opp mer enn 200 barn « ... uten for en kortere Tid og en enkelt Gang ved tilfaeldige Omstaendigheder». Gjennomsnittlig var det 126 barn i asylet hver dag i 1845, 106 barn i 1865 og 45 barn i 1885.
Behovet for barneasyl oppsto fordi kvinner inntok arbeidslivet.
– Flere kvinner begynte å jobbe i industrien, som ofte hadde lange arbeidsuker, forteller journalist og forfatter Beate Muri. Hun har nylig skrevet tekst til boken «Wilses Kristiania. Arbeidsliv 1900-1925». Boken viser bildene fotograf Anders Beer Wilse tok av arbeidsliv i Kristiania i det tidsrommet, deriblant av den omfattende tekstilindustrien, som sysselsatte mange kvinner.
Barnekrybber
I jubiluemsheftet fra Sankt Johannes Menighet i Stavanger fra 1919 er statuttene for byens første barneasyl, som ble opprettet i 1881, gjengitt:
§ 1. Asylet antager børn i en alder fra 2 1/2 til 7 aar. Det er asylets hensigt at holde dem fra gaten, mens foraeldrene er paa arbeide og ikke kan tilse dem. De skal paa asylet beskjaeftiges med arbeide der kan passe for deres alder. Pikerne skal saasnart det er mulig laere at strikke og sy. Laererinden skal dernaest saavidt mulig laere dem at synge passende smaasange. Forresten holdes de til at; vaere rolige, lydige og flittige.
– Mødrene jobbet i hermetikken i Stavanger og leverte ungene når de selv hadde arbeid. Da betalte de opptil 20 øre per dag, med moderasjon for søsken, og asylet var åpent fra sju om morgenen til sju om kvelden, forteller Annalisa Thelin Knutsen, tidligere mangeårig leder for Strand Historielag, som har gransket historien til gaten barneasylet lå i.
Den første barnekrybben i Norge ble opprettet i Kristiania i 1883, og var et tilbud til ektepar som jobbet på tobakksfabrikken. Ti barn i alderen én måned til to år hadde plass. Den første barnekrybben fungerte dessuten også som en redning for ugifte mødre som nylig hadde født. Mot at de jobbet, fikk de bo tre måneder på stedet og stelle egne barn.
Saerlig Frelsesarmeen, men også privatpersoner og organisasjoner, opprettet barnekrybber for enslige mødres barn.
Forbudt med barnehager
Selve begrepet «barnehage» stammer fra den tyske pedagogen Friedrich Fröbel på 1800-tallet. Han tok utgangspunkt i barnets egenaktivitet, som han ville utvikle gjennom lek, sang og formingsaktiviteter.
– Han var også opptatt av at de som jobbet i barnehagen skulle ha utdanning, og kalte dem til å begynne med gartnerinner, i tråd med barnehage-begrepet, forteller Greve.
– På den tiden var det kjemperevolusjonaere tanker at barn ikke skulle oppdras hjemme hos mor, og heller ikke innenfor kirken.
I nesten ti år var Fröbels barnehager forbudt i Preussen. Imidlertid ble Fröbels tanker spredt utenfor Tysklands grenser av Fröbels bekjente og slektninger.
– Baronesse Bertha von MarenholtzBülow tolket Fröbel på sin måte, hun mente at voksne skulle foreskrive hva barna skulle gjøre, og fikk stor innflytelse, blant annet i England og Frankrike, forteller Greve.
En annen tolkning hadde Fröbels slektning, Henriette Schrader-Breymann, som jobbet videre med onkelens tankegods og startet en utdanningsinstitusjon for barnehagelaerere.
– Hun var mer opptatt av naturen og at leken skulle springe ut av barnet selv. Hennes innflytelse ser vi tydelig i den nordiske barnehagemodellen, noe helt annet enn i Frankrike og England, som er mer skolepreget, forteller Greve.
Barnehagerevolusjon
I Norge var den Fröbelske barnehage en korttidsbarnehage for fire- til sjuåringer.
– Det var noe helt annet enn barneasylene, dette var ikke for arbeiderklassens barn, men for dem som hadde råd til å vaere hjemme, sier Greve.
Muri skriver at hensikten var å gi mødrene fri og barna adspredelse, og at det ikke heftet noe stigma ved å sende barna dit. «For ingen forventa at kvinner i de øvre klasser skulle ta seg av barna sine aleine. Det var gjerne barnepikene som fulgte og henta barna», skriver hun i boken.
– Mens de fattige mødrene ble tvunget til å levere fra seg barna, var det mer luksus for de velstående, utdyper hun.
Husmødre samarbeidet tett med barnehager og dannet Husmødrenes barnehager i 1937.
På begynnelsen av 1920-tallet begynte man å kalle asylene daghjem i stedet. Med barnehageloven fra 1975 ble det slått fast at alt skal hete barnehage, og at barnehagene skulle vaere et pedagogisk tilbud, ikke underlagt barnevernet og sosiale institusjoner. Utbygging av flere barnehager ble satt i gang, sammen med mer utdanning av personell.
– Det var unikt at man skulle ha én pedagogisk institusjon for ett- til sjuåringer, sier Greve.
Mens det i 1970 kun var snaut tre prosent av barna som gikk i barnehage, var tallet i 2015 drøyt 90 prosent for ett- til femåringene.
– Det har helt klart vaert en barnehagerevolusjon, som har hengt naer sammen med likestillingen, sier Greve. (NTB) Kilder: Store Norske Leksikon, Inger-Lise Fehns hovedoppgave: Kom ikke til meg med en lausunge (2003), Barneasylene: Dager med «Leg og passende Beskjaeftigelse» av Grethe Flood, pedersgaten.org