Riktig mat i rett mengde
Tilgang på mat er ein av forutsetnadane for å leve, likevel tek me i stor grad ressursane våre for gitt og vrakar minst ein tredjedel av all brukbar mat på verdensbasis. I Noreg hiv me omlag 25 prosent av maten vår.
Matproduksjon har ein høg kostnad. Mange stader, slik som i Spania og California, minkar grunnvannivået på grunn av langvarig tørke. For at jorda skal kunne produsere menneskeføde hentast vatn opp frå djupe brønnar, for kunstig vatning er det einaste som kan halde vekstene i live.
Mange elver og
vassdrag i USA er så forureina av avrenning frå det intensive landbruket at befolkninga har fått fiske- og badeforbud. Oljepalmeplantasjearbeidarar i Malaysia består av papirlause arbeidarar utan sosiale rettar. Dei enorme plantasjane som er etablert på rasert regnskog blir sprøyta frå fly og arbeidarane blir ikkje varsla på forhand.
Kaffeplantasjearbeidarar på Java
får retten til å bu i plantasjeeigarens landsby, men dei tilhøyrer då også plantasjeeigaren og lever under strenge reglar og låg lønn.
Antibiotikabruken i landbruket
er på verdsbasis ute av kontroll og me byrjar å leike med tanken på den dagen enkle infeksjonar kan bli fatale fordi bakteriar blir antibiotikaressistente.
I Brasil hoggast
store mengder tropisk regnskog for å dyrke soya som importerast til Europa og Norge som eit rimelig alternativ til lokal grovforproduksjon.
Og mens me
vrir og vender på klimabudsjetta våre, og leitar etter stader å spare inn, ligg ei enkel løysing rett framfor nasen vår. Jordbruket, ei naering me er heilt avhengig av for å leve her på jorda, bidreg med store mengder klimagassar. Så store er utsleppa, at om ein gløymer å sjå dei store samanhengane, kan det visst virke som om det er kua aleine som er skuld i at pol-isane trekker seg tilbake.
Kva om me
byrjar å produsere det me treng, og ikkje så mykje meir enn det me behøver? Fråtsing har me ikkje råd til i lengda, me utarmar ressursane våre, set liv og helse i fare og utnyttar svake grupper sosialt. Og i tillegg går det ut over matprodusentens yrkesstolthet, for kven vil i lengda bruke all tida si på å produsere mat som skal hivast likevel?
Mat er livsviktig.
Riktig mat er medisin. God mat er glede. Nok mat er ei velsigning. For mykje mat er ei byrde. Det er brei einighet om at matsvinnet må ned. Det er mange saker på gang. Matsentralar blir oppretta, butikkar som sel overskotsmat blir etablerte, snåle grønsaker og datotilbud er å finne i butikkhyllene. Nrk har satt søkelyset på kasting av utrangerte verpehøner og bukkekje. Folk byrjar å bli klar over utfordringa og ynskjer ei løysing.
Det er tida
for å samle dei gode kreftene og få gjort noko som virkelig monnar. Det er tida for å følge etter Frankrike og forby kasting av mat frå dagligvareforretningar. Det er tida for å byrje og merke kjøt med antibiotikainnhald. For me kan ikkje la noko av det viktigaste i livet forbli eit problem slik det er i dag.