Psykiatri, tvang og avmakt
Medisin. Psykiatriens lange historie i Norge med og uten tvang er også historien om det medisinske subjekt og objekt i praksis.
Det dreier seg med andre ord om skillet i psykiatrien mellom det erkjennende og det erkjente. Pasienten har ofte stått aleine med sin lidelse i møte med psykiatrien, og gjør det ofte enda. Det siste halve
året har vi sett flere oppslag i media om praksis i psykiatrien som vi helst skulle vaert foruten. Det handler om utilstrekkelig tvangstallrapportering, ulovlig tvangsbruk, ulovlig beltebruk, og utilstrekkelig tvangskontroll. Tvang i psykiatrien
er en gammel historie i Norge. Vi kjenner historien om lobotomi (2.500 pasienter mellom 1941 og 1974), og mennesker som levde hele sitt liv på psykiatriske institusjoner. Disse groteske utslagene i kjølvannet av troen på at noen i kraft av sin ufeilbarlige faglighet hadde en slags rett om nødvendig til å legge menneskers liv øde, hadde etter hvert et mer eller mindre formelt grunnlag i en ordning som ble kalt asylsuvereniteten. Asylsuvereniteten ga så vel leger som psykiatere en soleklar rett til å bestemme hvilken behandling som var rett for pasienten. Dette var før
pasientrettighetenes tid, og pasientene hadde da relativt lite de skulle ha sagt når diagnose først var satt. Den norske moralfilosofen Harald Ofstad sine ord om «vår forakt for svakhet» er også betegnende for den tvangssituasjonen pasientene kom i i møte med en terapeutisk terapeutfullkommenhet. Det skal sies
at asylsuvereniteten kom til å spille en langt større rolle i psykiatrien enn i somatikken ettersom en somatisk lidelse er lettere å diagnostisere enn en psykiatrisk lidelse. Den mangel på eksaktvitenskap som omgir psykiatrien, men også deler av somatikken, fant på mange måter sin livbøye i asylsuvereniteten. Alene. En tidligere
foretakstillitsvalgt ved psykiatrisk poliklinikk ved Sykehuset i Telemark HF (STHF) Svein Torgeir Dale kan fortelle at det som har merket ham mest som ansatt i psykiatrien er aleneheten og sårbarheten som preger pasientene som blir underlagt psykiatrisk behandling. Svein Torgeir Dale forteller at det nok ikke er noen vei utenom tvang, men at det bare skal brukes når pasienter er ute av stand til å ta vare på seg selv. Fagsjef ved Psykiatrisk
klinikk ved STHF, psykiater Arne Johannesen forteller at det i psykiatrien i dag brukes så vel reimer som fastholding og beroligende medisiner som en del av tvangsregimet. VG online meldte den 24.12.16 om ulovlig bruk av belter og reimseng i flere hundre saker.
Samhandling. Hele dette sakskomplekset skyldes i følge Svein Torgeir Dale at pasientene ofte er overlatt til seg selv når behandlingen starter. Psykiatrien gjør lite for å mobilisere pasientens nettverk ved innleggelse. I tilfeller hvor nettverket ikke kommer på banen, og da snakker vi om familie – venner – kolleger, fastlege m.fl. , er pasienten overlatt til seg selv og sin egen sårbarhet. Det er jo dette utvidede nettverksbegrepet som ligger i en anvendt samhandlingsbevissthet. Pasientens nettverk er ved sin årvåkenhet den beste forsvarsspiller en pasient kan ha, i følge Svein Torgeir Dale. Svein Torgeir Dale
gjør seg til talsmann for det han kaller for «human tvangsbruk». I en slik sammenheng er det å snakke med pasienten like viktig som det å anvende tvangsmidler. Sven Torgeir Dale lar det skinne igjennom at pasientene ikke alltid blir tatt med på råd når behandling skal be- stemmes. I et normalt pasientforløp skal dialog med pasienten alltid sikres. Kontinuitet i behandlingsopplegget
sier Svein Torgeir Dale er helt avgjørende for å få til et vellykket behandlingsresultat. I behandlingsopplegget inngår da en forståelse av hva samhandling innebaerer i psykiatrien, som mer enn noe annet er en reell mobilisering av pasientens nettverk. Svein Torgeir Dale har etterstrebet dette i hele sitt yrkesaktive liv, og har opplevd at pasienter har takket ham i ettertid for at de ble tvangsinnlagt.