Selvkjørende biler kan få eget kjørefelt i Danmark
Det danske Vejdirektoratet forbereder seg på at selvkjørende biler kan få sitt eget kjørefelt på danske motorveier.
det problemet, men det gir oss kanskje noen muligheter for å utvide kapasiteten på en relativt billig måte, sier han.
Vejdirektoratet vil ha et ekstra kjørefelt på trefelts motorveier. Tanken er at det i rushtiden kun skal vaere selvkjørende biler i det ekstra feltet.
– Et bredt kjørefelt er ikke nødvendig for en selvkjørende bil. Den holder seg i veibanen meget presist, sier Egense.
Hvis og når et slikt kjørefelt kommer, avhenger av etterspørselen Det forteller Andreas Egense, som er avdelingsleder i Vejdirektoratets analyseenhet.
– Trengselen stiger på veiene våre. Vi forventer ikke at selvkjørende biler i seg selv vil løse og antallet selvkjørende biler i Danmark.
– For eksempel, gitt at byggingen av nytt kjørefelt er økonomisk levedyktig med 33 prosent selvkjørende biler av alle biler på veien, kan dette vaere relevant i 2032, forklarer Egense. (NTB)
Nå er vi ved kjernen i hennes livslange prosjekt: å overbevise folk om at NS ikke ville at Tyskland skulle okkupere Norge, men at de ønsket å overta nøytralitetsforsvaret så Norge kunne bestå som fritt og uavhengig land i fredelig sameksistens med det stortyske riket som Hitler ville skape. Hun innrømmer at det fantes nazister og antisemitter i NS også, men det var ikke partiets politikk. Og det var slett ikke det hennes kjaere mor og morfar sto for.
Mor ble leder for NS-kvinnene
Morfaren startet «Anders Stridsklev Dropsfabrikk» i Skien i 1923 og meldte seg inn i Nasjonal Samling like etter at partiet var stiftet i 1933. I 1936 meldte datteren Lucie (Inger Cecilies mor) seg inn, omtrent 24 år gammel. Anders ble fylkesleder for Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH) i Telemark. Lucie ble fylkesleder for Nasjonal Samlings kvinner (NSK).
For noen år siden gjorde Inger Cecilie Stridsklev rede for historien deres i et leserinnlegg i Varden, etter at en innsender hadde bedt henne om det. Da skrev hun at «Anders hjalp nok flere mennesker enn noen annen i sitt fylke. (...) Nasjonal Samlings kvinner (NSK) organiserte husstellstasjoner der det ble det undervist for alle i hvordan man skulle utnytte før lite utnyttede matressurser som sopp og skjell, hvordan lage syltetøy med lite sukker osv. (...). De gjorde sitt beste for å unngå at meningsmotstandere ble tatt til fange.» Anders var også med å stifte NS-fellesskapet Kristen Samling, som blant annet erklaerte at: «Vi tror på de helliges samfunn, som er den sanne kristne menighet, uansett forskjell i rase og trosbekjennelse».
Men da krigen var slutt var det ikke slik resten av Norge så på NS-medlemmene. Anders ble dømt til fengsel og 10.000 kroner i bot.
– Verre var det at han ble pålagt urimelige skatter, at bedriften hans ble ledet av ukyndige i tre år, slik at han måtte bruke måneder på reparasjoner da han kom tilbake. Fra et overskudd på 208.000 kroner i mai 1945, var det et underskudd på 112.000 i januar 1949. Han var mer enn konkurs, sier Inger Cecilie.
Moren hennes, Lucie, ble dømt til ett års straffarbeid og 4000 kroner i bot.
– Det var hungersnød og epidemier i fangeleirene sommeren 1945, forteller Inger Cecilie.
Lucie ble smittet av tuberkulose og giktfeber. Det gikk imidlertid ikke så lang tid før hun forelsket seg i en vestlending. De giftet seg og flyttet til gården hans. I mars 1948 kom Inger Cecilie til verden.
Løftet på dødsleiet
I 1950 ble morfar Anders alvorlig syk. På dødsleiet fikk han Lucie til å love at hun skulle drive dropsfabrikken videre. Hun tok med seg lille Inger Cecilie og flyttet tilbake til Skien. Ektemannen sa han skulle komme etter, men gjorde det aldri. Dermed startet mor Lucie alene på jobben med å få stable Anders Stridsklevs Dropsfabrikk på beina igjen. Hun kjempet mot tung gjeld etter rettsoppgjøret og vanskjøtsel mens fabrikken var under offentlig administrasjon. Både fabrikken og familiens bolig sto på spill.
– Fra jeg var to til tolv år jobbet hun for to. Mor og jeg pleide å sees til frokosten. Vi skulle egentlig spise middag sammen også, men ofte måtte jeg spise alene og legge meg før hun kom hjem. Hvis jeg ville se henne måtte jeg gå ned til fabrikken og arbeide. Det begynte jeg med da jeg var fem år.
Drops var noe Inger Cecilie fikk rikelig av. Men hun ville gladelig ha byttet det mot mer tid med mor.
Jeg tenkte tidlig at jeg ville bli lege, for jeg ville vaere til nytte. Dropsfabrikant ville jeg ikke bli.
– Jeg tenkte tidlig at jeg ville bli lege, for jeg ville vaere til nytte. Dropsfabrikant ville jeg ikke bli.
Ble kalt «landssviker» resten av livet
I 1960 hadde mor Lucie betalt ned gjelda og sikret hjemmet der hun selv, datteren og moren bodde. Da solgte hun dropsfabrikken og fikk seg en «vanlig jobb». Men hun fikk resten av livet høre at hun var «nazist» og «landssviker».
Inger Cecilie ble voksen og studerte medisin. Hun spesialiserte seg som kreftlege og bodde i Askim, men holdt kontakten med moren da hun oppdaget en uventet forandring i 1984:
– Mor begynte å fare med sladder; det hadde hun aldri gjort før!
Det ga Inger Cecilie mistanke om at moren hadde fått kreft i fremre del av hjernen. Mistanken hennes holdt dessverre stikk. Et drøyt halvår senere, i januar 1985, døde moren.
– Hun døde her i huset. Jeg flyttet hjem og tok meg av henne de siste månedene; jeg visste jeg ville bli misfornøyd med alle andre, konstaterer hun.
Kort tid etterpå fant hun også hjernetumor hos en naer venn. Etter det forlot hun kreftmedisinen. Hun ble boende i Skien og jobbet resten av karrieren med arbeidsmedisin. I en fagartikkel om frontkjemperne kombinerte hun interessen for sosialmedisin og dem som sto på «feil side» i andre verdenskrig.
For to år siden gikk hun av med pensjon, og jobber nå både med å skrive familiens historie og andre prosjekter som kan komme i bokform.
– Nå skal jeg bli enda slemmere, sier hun med munter og lys stemme.
Inger Cecilie Stridsklev var med å starte organisasjonen Vennetreff for NSbarn for drøyt 20 år siden. Tre-fire ganger i året møtes NS-barn fra hele landet for å snakke om felles erfaringer, historie og aktuelle saker.
Fortsatt stigma ved å vaere NS-barn
De merker fortsatt stigmatiseringen fra omverdenen.
– Når jeg bestiller lokaler til Vennetreff for NS-barn, sier jeg ikke hvem vi egentlig er, forteller Inger Cecilie.
Organisasjonen erklaerer at de ikke knytter seg mot noe spesielt historiesyn eller politisk oppfatning.
– Men fordi vi tillater alle perspektiver, blir vi kalt nazister, sier Inger Cecilie.
– Det er ikke så lett å få publisert det jeg skriver heller. Nylig refuserte Aftenposten to nekrologer jeg hadde skrevet om frontkjempere. Det har vaert tabu å si noe positivt om NS og negativt om mil. org., hevder hun. Det tabuet bryter hun til gagns. Inger Cecilie Stridsklev har aldri vaert gift og har ingen barn.
– Nå ser jeg det som en fordel; da blir ikke mine barn flaue over hva jeg måtte si og gjøre, fastslår hun.
NS-folk pleide kalle den offisielle krigshistorien for «Det norske folkeeventyret», forteller Inger Cecilie. På samme måte vil nok flertallet mene at hennes historiesyn har elementer av eventyr. Men hun forsikrer at hun kan dokumentere det hun skriver.
– Jeg synes det er på tide med dialog. Nå er krigsgenerasjonen død; kanskje man endelig må våge å se andre perspektiver, sukker hun.
– Men det heter at seierherrene skriver historien. Kjemper du ikke en kamp du er nødt til å tape?
– Ålreit, men jeg skal iallfall prøve. Jeg heter ikke Stridsklev for ingenting!
Når jeg bestiller lokaler til Vennetreff sier jeg ikke hvem vi egentlig er.