Skal vi bade?
Stranda, minutt for minutt. Erfart og fortalt av en dedikert saltvannsbader.
Naturen er i vinden som aldri før. Folk går til toppen av fjell og dykker ned på havets bunn. De søker det ekstreme i naturen, det ekstreme i seg selv, og leverer fyldige rapporter om bragdene i sosiale medier. Man hører kanskje ikke så ofte om de som bare har pusla litt i fjaera, tenkt en tanke eller to og deretter tatt seg et bad. Bli med til den telemarkske riviera, hvor jeg har søkt det rolige i naturen.
12:40: Rognstranda. Det er søndag. Vindstille og skyfritt. I Norge er skyfritt en relativ betegnelse, men i dag er det faktisk ikke én eneste sky der oppe på himmelen. Så det er mye folk her. Eller, det vil si, det er mye folk der borte, på den andre sida av bukta. Der den store stranda ligger. Du kan se helt over dit på en klarvaersdag. På en regnvaersdag med tåke også for den saks skyld. Jeg holder til på den lille stranda. Den ligger rett under en høyreist og grønnkledd fjellvegg. Sikkert femti meter rett opp. Avalanche risk area, står det på et skilt her. Her er jeg trygg for massene.
Åtte av ti nordmenn bor i byer. Allikevel oppsøker vi stadig vekk naturen. Kanskje er det nettopp derfor vi vender oss mot den? Fordi den gir oss tilbake det byen tar fra oss.
13:15: Jeg sitter i skyggen av et lønnetre. Jeg kommer til å tenke på et dikt av William Wordsworth, den største naturpoeten fra den engelske romantikken, skrevet på slutten av 1700-tallet: aldri har Naturen selv forrådt en sjel som elsket henne! Hun har det privilegium å føre oss fra glede til glede i vårt liv, hun naerer sinnet stille, gir det slik en skjønnhet og slik ro, hun gir det tankeflukt
13:30: Jeg ligger utstrakt i sjøstjerneform på sanden. Lar de varme, fine sandkornene renne ut av min lukkede hånd. Som i et timeglass. En tanke avløses av en annen. Tankenes tango. Det er dette som er meditasjon. Folk i byen betaler tusenvis av kroner for å laere å meditere av folk som har vaert et halvår i India, hvor de selv har betalt tusenvis av kroner for å laere å meditere. De kunne jo bare tatt seg en tur hit alle sammen. Til havet. Den viseste av alle laerere, som alltid har vaert her. Havet har vaert i India hun også. Hun tar seg ikke betalt av den grunn.
Kremmeren i meg våkner: Rognsfjorden retreat. Det var en god forretningsidé. Men jeg kommer umiddelbart på bedre tanker. Det er nok best at disse meditasjonskursgjengerne og deres laerere holder seg i byen. For min del. For havets del. Urbane egosentrikere, på jakt etter et mantra og etter seg selv, er den største trusselen mot miljøet. Det er jo tross alt ikke biler og fly i seg selv som er problemet. Det er de urbane egosentrikerne som er på jakt etter seg selv, i bil og i fly, som utgjør faren.
13:55: Havet er veldig blått i dag. Blågrønt. Postkortblågrønt. Nesten sånn hav som de har i Italia. En venn av meg påstår at vannet ikke har farge. Han kommer alltid trekkende med slike naturvitenskapelige betraktninger. Han om det. Jeg kaller det gledes-dreping. Hva skjedde egentlig med all mystikken knyttet til naturen? Tusser og troll. Nøkken og Huldra. Jeg velger å tro på at det finnes en sjøorm i Seljordsvannet.
14:25: Jeg sitter på en stein. Jeg myser over mot den andre sida av bukta. Jeg tror det ligger noen og soler seg nakne ytterst på svaberget …
14:28: Wir sind so gern in der freien Natur, weil diese keine Meinung über uns hat. Vi er så gjerne i den frie natur, fordi den ingen mening om oss har. Hilsen fjellvandrer-filosofen Friedrich Nietzsche.
14:32: Jeg går ut på moloen. Det er noen unger som fisker krabber her. Hyssing, klesklyper og knuste blåskjell. Jeg vurderer om jeg skal tilby dem en is hver i bytte mot bøtta med krabber. Jeg vil lage strandkrabbesuppe når jeg kommer hjem. Men jeg dropper forespørselen. Disse ungene ser ut til å praktisere en catch and release-filosofi og jeg vil ikke trigge opportunisten i dem. Så jeg går ut, ytterst på moloen, løfter blikket, bruker hånden til å skygge for øynene og ser at en sky er i ferd med å skygge for sola. Så jeg venter. Venter litt til. Jeg vil vente til sola er tilbake igjen før jeg hiver meg uti. Det er da havet smaker best. Når det får marinere seg i sola. En fyr kjører forbi i båt. Ni knop. Innaskjaers. Han om det.
14:45 Sola er tilbake. Jeg hopper i det. Jeg er under vann. Kanskje det er fordi at havet er så stort, og rommer så mange farer, at jeg slapper av når jeg bader? Paradoksalt nok. For hvis jeg her og nå blant bølgene bruker all min energi på alskens bekymringer så ville den ytterste konsekvens av dette vaere at jeg synker. Havet krever fokus. Det krever min fulle oppmerksomhet. På en avslappet måte. For jeg er jo innaskjaers. Jeg må bare passe meg for fartsfantomet med båten. Jeg legger på svøm. Jeg svømmer på måfå. Hit og dit. Opp og ned.
15:00: Brennmanet! Jeg trodde at jeg hadde oversikt over situasjonen. Jeg har vist mistet oversikten. Pulsen øker. Jeg foretar en elegant bremsemanøver ved å trekke beina inn mot brystet mens jeg skyver armene fra meg. På brøkdelen av et minutt har jeg endret kurs og beveger meg bort fra beistet. Jeg slapp fra det med skrekken. Det er jo ingen her som kan tisse på meg dersom jeg skulle bli brent. Jeg kan jo ikke gå og spørre hyttefolket om de kan tisse meg på armen. Det ville vaert å utnytte deres gjestfrihet på det groveste. Et grovt brudd på sosiale konvensjoner.
15:05: Jeg vasser opp på stranda. Lyden av å vasse. Toneleiet i vannet forandres etter hvert som det blir grunnere. Lavere vann = høyere tone. #denfølelsen.
15:28: Jeg lurer på om jeg skal arrangere et Triatlon denne sommeren. De kan lage TV-program av det også hvis de vil. Invitere kjendiser til å delta. Det kan hete Skal vi bade? Konkurransen skal bestå av følgende tre øvelser: flyte på ryggen en liten stund, hvor lenge er ikke så nøye, kvalitet over kvantitet; dykke etter en neve sand eller et blåskjell på tre maks fire meters dyp; finne den perfekte steinen til å kaste smutt med og klare noen fint definerte sprett. Dette bør vaere overkommelig selv for meg. I oppkjøringsfasen vil det ikke vaere behov for noen pulsklokke. I dette triatlonløpet er det hvilepuls som teller. Og formtoppen har jeg allerede funnet.
16:10: Åtte av ti nordmenn bor i byer. Allikevel oppsøker vi stadig vekk naturen. Kanskje er det nettopp derfor vi vender oss mot den? Fordi den gir oss tilbake det byen tar fra oss.
Vannproppen jeg har hatt i øret den siste halvtimen løsner. Forløsende. Jeg kjører hjemover. Barbeint. Med sand mellom taerne.