Fanget i kassakøen

Det var som å kjøre bil i en storbys morgenrush. Det gikk ikke fort framover. I perioder gikk det ikke framover i det hele tatt. For det var liksom ikke måte på hva alle de handlende hadde lagt i sine handlekurver denne sommerlige ettermiddagen. Og visst tar det tid å laste opp små berg av matvarer på samlebåndet i kassa når bare ei kasse er åpen for utsjekk. Etter hvert som tiden ble lengre vokste køen. Noen var mer utålmodige enn andre. Mannen bak hadde akkurat gått på en taktisk smell. Fra venstre hadde en dame med vogn klart å bane seg køplass bak meg øyensynlig under påskudd av at hun ikke hadde mange varer å sjekke ut. En rask øyemanøver avslørte at varemengden i kvinnens og mannens vogner ikke var helt ulike. Jeg mistenkte mannen for å ville vaere høflig eller feige ut. Mest sannsynlig dreide det seg om det siste. Som ved et under kom like fullt kassadamen gradvis innenfor synsrekkevidde. Den tapre i kassen kjempet for å holde smilet på plass. Hennes lett fortvilte mine skyldtes muligens at hun innimellom vedvarende vareregistrering trykket på en knapp som sørget for en plingende lyd i butikken. Lyden skulle åpenbart fungere som et signal til en annen ansatt om at det var på tide å bemanne eller bekvinne kasse nummer to. Signalet hadde åpenbart liten effekt. Som ved et nytt under skred likevel omsider en ung mann fram og annonserte at nummer to var ledig. Der og da vurderte jeg muligheten for filskifte, men avventet i og med at personen foran i prinsippet hadde førsterett. Tvilen skulle ramme som en bumerang. Før jeg visste ordet av det hadde både damen bak og mannen som feiget ut, kastet seg inn i den nyåpnede traseen. Jeg rakk akkurat å trekke til meg føttene da vogntoget raste forbi og var tross alt glad for at jeg ikke befant meg på en motorvei. Skjønt neste gang vil jeg vurdere vernesko – og muligens hjelm ...