Forretning med det offentlige
Hva slags samfunn får vi hvis de som kjemper så hardnakket og innbitt mot «velferds profitørene» lykkes? Dette framstår, tross alt, som en av de sentrale valgkampsakene for den politiske venstresiden. Utgangspunktet, enkelt oppsummert, er at man «ønsker velferd uten profitt – der skattepengene våre til barnehage, barnevern, skole, sykehus og omsorgstjenester skal gå til felles velferd, ikke privat profitt», som kampanjen Velferd uten profitt, selv sier det. Rødt og SV er utvilsomt de fremste eksponentene for denne politikken, men det er ikke tvil om at dette har gjenklang langt inn i regjeringssøkende Ap.
Det er vanskelig å vaere veldig uenig i at skattepengene våre bør gå til nettopp velferd. Det er ikke spesielt kontroversielt å anta at en høy standard på våre velferdstjeneste rer et heltsentralt premiss for skattleggingens legitimitet. Ingen liker å bli lurt. Ei heller skattebetalere. Når vi betaler skatt, forventer vi å få noe igjen. Hvis vi blir syke og trenger helsehjelp. Når barna våre skal begynne i barnehagen ønsker vi en god barnehage. At vi har en god skole. At vi får omsorgstjenester og blir tatt vare når vi blir gamle.
Det har vakt betydelig furore at private barnehager og barnehageselskaper er blitt omsatt for nokså mye penger. Heri Telemark ble Grenland barnehagedriftsolgt til La e ring s verkstede tAS for 210 millioner kroner, harv i regnet oss fram til heri avisen. Eierne Knut Bråthen og Eirik Sannes Østerlid har utvilsomt gjort god forretning. Karene er selve inkarnasjonen på velferds profitørene som må stanses. Vil jeg tro. De har, tross alt, laget forretning av noe som finansieres av det offentlige. I all hovedsak.
Men det er mulig å ha et annet syn på Bråthen og Østerlid. Det er mulig å se på dem som noen som har bidratt. Til å skape. Til å sørge for et behov. For helt nødvendige barnehageplasser til svaert mange barn. Og arbeidsplasser. Da de solgte selskapet i fjor utgjorde de 270 stillingene ca. 230 årsverk og de hadde bygd for ca. 250 millioner kroner.
I Skien kommune er det 19 kommunale og 30 ikke-kommunale barnehager, inkludert to åpne barnehager som ikke inngår i kommunens barnehagetilbud. Mon tro om kommunen hadde klart å ha barnehageplass til alle uten de ikke-kommunale barnehagene. Som kommer i de fleste valører. Kristne barnehager, ordinaere private barnehager, andelsbarnehager. Med to barn i sistnevnte type barnehage er jeg faktisk barnehageeier selv.
Man kan innvende at det bør vaere en kommunal oppgave å sørge for barnehageplasser. Det er det også, men det er altså privateide barnehager som bidrar med plasser. Kunne ikke kommunen ha bygget 30 barnehager, og dermed konkurrert ut de ikke-kommunale? Selvsagt, men her er vi også ved kjernen i hva dette handler om: Kommunene, fylkeskommunene og staten kunne, i prinsippet, sørget for absolutt alle varer, tjenester og tilbud vi trenger (det finnes vel også land som har forsøkt noe som ligner). Å bygge noe, enten det dreier seg om kommunale boliger, en skole, idrettshall, motorvei eller jernbane kunne blitt en drøm med noen titalls tusen offentlig ansatte entreprenører, anleggsarbeidere, tømrere, murere, flisleggere og elektrikere.
I disse bransjene er det for øvrig noen virkelige velferds profitører. Myndighetene måker ut gigantkontrakter på vei-og jernbanebygging til private entreprenører som BetonmastHaehre, Skanska, NCC, Implenia og flere andre. Skolebygg, sykehjem og andre offentlige bygg føres opp over hele landet. Av private selskaper som tjener godt med penger. På (blant annet) oppdrag for det offentlige.
Og det er tilsynelatende helt greit. Det har jeg utfordringer med å forstå. Hvorfor skal det vaere så mye verre at vi har private barnehager som, på oppdrag fra kommunen, tar vare på barna våre og et privat selskap som bygger en motorvei? Sannsynligvis fordi det første er et budskap som er mye lettere å selge politisk. Ordet «velferdsprofitør» er også fiffig. Alle har hørt om «krigsprofitører». Ikke bra, selvsagt. Bokmålsordboka definerer forøvrig en profitør som en «person som skaffer seg fortjeneste på umoralsk vis ». Samtidig :« Bestemor på anbud» høres mye grellere u tenn at« elektroarbeidene på Eidanger parsellen legges utpå anbud ». Retoriske r det himmelvid forskjell. Rent prinsipielt er det ingen forskjell. De har imidlertid til felles at de som ønsker tjenesten har nødvendig bestillerkompetanse og vilje og evne til å kontrollere og føre tilsyn. Hvilket er like nødvendig om det offentlige selv utfører oppgaven(e).
Når vi, som arbeidstakere, betaler skatt av inntekten vår, er det ikke en del som er øremerket til barnehager eller eldreomsorg. Hvordan det offentliges inntekter fordeles, kommer som et resultat av politiske prioriteringer. Som igjen (og forhåpentligvis) er en konsekvens av behovet. Har vi mange pleietrengende? Bygg et sykehjem. Er det urimelig mye kø på en vei? Sørg for en ny vei eller rust opp jernbanen. Tilfredsstiller ikke barneskolen kravene til inneklima, romløsninger og undervisning anno 2017? Bygg en ny skole.Vi har en sterk, offentlig sektor som gir oss et vugge-til-grav-spekter av tilbud og tjenester. Jeg opplever at alle er enige om at det er bra. Og at det, i ytterste konsekvens, er et offentlig ansvar å sørge for dette. Den store forskjellen er altså at nokså mange mener at private virksomheter er helt uskikket til å tilby (deler) dette. Fordi det kan føre til at de sitter igjen med et overskudd. Der logikken er at overskudd, som på den politiske venstresiden naermest utelukkende omtales som «profitt», må bety at penger blir sluset rett i lommene på eierne og ikke de som bruker tjenestene.
For det første er jeg helt sikker på at en overveldende majoritet av bedriftseiere først og fremst er opptatt av å levere gode varer og tjenester – uavhengig av hvilken bransje man er i. Fordi det fører til sunn forretningsdrift. Leverer du dårlig, flykter kundene og du går konkurs. Hvis du starter en bedrift med «tjene mest mulig penger» som formål, er man dømt til å mislykkes. Hvis du, derimot, leverer gode produkter og tjenester, kan du tjene penger. Hva er det mest sentrale for å levere gode produkter og tjenester? Sannsynligvis tilfredse og motiverte ansatte. Det er ingen utbredt fellesnevner ved bedrifter som gjør det bra at arbeidsstokken utnyttes og underbetales. Så er det selvsagt slik at ikke alle har det like bra. At enkelte private bedrifter tar snarveier. Verden er ikke perfekt. Men slik er det heller ikke i det offentlige. Vi trenger ikke reise lenger enn til Porsgrunn for å finne en kommune som underbetalte flere titalls renhold s betjenter. Overskuddet fra avdelingen (ja, det finnes «profitt» i kommunene også) ble blant annet brukt til en fest på AElvespeilet.
Politikerne på høyresiden bruker gjerne «valgfrihet» for brukerne som et tungt argument for flere private tjenester. Enda viktigere er behovet for et mangfoldig og sunt naeringsliv som utvikler seg og skaper vekst. Som igjen skaper arbeidsplasser. Som igjen fører til økte inntekter for det offentlige. Som igjen setter det offentlige i stand til å tilby gode tjenester til innbyggerne. I år 2000 var 29,63 av de sysselsatte ansatt i offentlig sektor, mens 70,37 jobbet i privat sektor. I 2016 var 31,79 av de sysselsatte ansatt i offentlig sektor, mens andelen i privat sektor var sunket til 68,21. Med mindre vi har planer om å basere det offentliges inntekter enda mer på oljepenger (som er en dårlig idé) eller bare trykke flere penger (som er en fullstendig elendig idé), er vi helt avhengige av vårt private naeringsliv vokser og utvikler seg. Dette kan ikke skje uten at bedriftene tjener penger.
Det kan gjerne vaere på å tilby tjenester til det offentlige. Med gevinst. Vi trenger faktisk de utskjelte «velferds profitørene ». Foruten dem hadde det nok blitt mindre velferd.