Når udugeligheten rår
Aftenposten torsdag 26. oktober tar opp temaet «foreldre med barn som strever». Konklusjonen i studien er at foresatte opplever ikke at de blir ansett som samarbeidspartnere, snarere tvert imot. Her settes lys spesielt mot skolen, men også samspillet mellom skole og barnevern.
Det er avgjørende at barnevern og skole må ha kompetanse, men ikke minst skjerpe fokus på vurderingsevne sånn at de kloke tiltakene treffes. Det får meg til å tenke på en sak.
Tenk deg du er en forelder i en velfungerende familie, har unger som blir fulgt opp i lekser, har faste rammer, krav til medvirkning osv. Dere bryr dere om; er glad i ungene. Dere er det som vanligvis betegnes som gode foreldre; – selv om det i den lille flokken er et av barna som strever av ulike årsaker.
Forestill deg at skole og foreldre har mye utveksling om dette. Men, en dag, plutselig blir du tilkalt i arbeidstiden med beskjed om at ungen din er hentet ut av klassen av barnevernet. Du må vaere med og pakke en bag med det nødvendigste. Det er kommet en bekymringsmelding fra en anonym melder som mener det er vold i hjemmet rettet mot dette barnet.
I denne krisesituasjonen opplever du at kommunen; arbeidsgiveren din er taus, ingen hjelp tilbys, bortsett fra at du kanskje bør settes på andre arbeidsoppgaver. Barnets skole forholder seg taus; stiller ingen spørsmål til barnevernet; den posisjonen har barnevernet, skottene er tette, og nå er det bestemt hastevedtak; ungen skal sendes av sted; kommunikasjon er unødvendig.
Tenk om skolen tenker: Ingen røyk uten ild? Siden man ikke løper fram og utveksler den viten skolen har om ungen. Her gjelder ikke alminnelige rettsbegreper som påstand, skyld og bevis verken i barnevern eller i skolen. Det er hast, kan innebaere fare for barnet, og det er noe logisk dette. Men, fare? Meldingen kom i begynnelsen av juli. Tenk deg at
barnevernet ikke har gjort forundersøkelser – i tidspunktet fra bekymringsmelding kom fram til hastevedtaket ut på høsten? To måneder uten tiltak – og nå settes hast i kraft; barnet skal ut av hjemmet til beredskapshjem i en annen by. Dere blir avhørt
av politiet i to timer hver, konfrontert med grensesetting. Hvorfor for eksempel bestemme at barnet skal pusse tennene over vasken – i stedet for at over hele huset. Er det nødvendig å vaere så streng? Tenk deg at du faktisk er uskyldig i det de mistenker deg for – vold i hjemmet; selv om du er streng. Tenk deg at dere spør barnevernet om hjelp; til å forstå hvilket grunnlag de har fattet vedtaket på; og får til svar at dersom dere behøver hjelp må dere kontakte fastlegen deres.
Tenk deg at den som har sendt bekymringsmelding til barnevernet kamufleres som flere personer à la; Noen foreldre sier at; En sier at, En annen sier at … Som om det er mange enda det i virkeligheten er en melder.
Kan hvilken som helst person komme med bekymringsmelding til barnevernet? Kan man stole på at alle påstander er sanne? Sikrer ikke barnevernet seg for lumske feilinformanter og feilvedtak? Spørsmålene er mange.
Tenk deg at barnevernet ringer etter en uke og spør om dere vil ha barnet hjem til helgen. De sier ikke hjem igjen. Ingen tør spørre om barnet kommer hjem for helgen eller for godt. De leverer ungen, og det går en og en halv uke før dere hører fra barnevernet igjen. De ber aldri om unnskylding, eller gir forklaring. Politiet hører du ikke mer fra, saken blir sikkert henlagt sier en i barnevernet.
Nå snur barnevernet fokus og skal i stedet «laere dere å bli gode foreldre gjennom en spesiell metode». Gjennomfører barnevernet noen gang revisjon av seg selv? Skjer slike feil i ett sett? I denne saken var det ingen ledd som fungerte. Barnevernet, skolen, arbeidsgiver. De viktige kontrollspørsmålene manglet mens virkeligheten raste for en familie.
Alle stolte på barnevernets vurderingsevne. Jeg kjenner jeg blir eitrende sint. Barnevernet må ikke misbruker ressursene sine! Hvor mange barn venter ikke på hjelp? Dette handler om maktmisbruk, udugelighet og om å legge stein til byrden.