Fakta som ikke når frem
I Varden 1. november 2017 stod det to leserinnlegg om NOAHs deponiprosjekt undertegnet henholdsvis Jan Erik Parr og Bjørn Helge Klüver i Vern om Grenland (VOG).
Først la meg si at det var befriende å lese Parr sitt innlegg som denne gangen i stor grad var konsentrert om sak og ikke person. Vi ser at de samme spørsmålene kommer opp igjen, spørsmål vi har svart på flere ganger. Vårt svar nedenfor er delvis det samme innlegget som vi hadde i Jarlsberg Avis torsdag 2. november 2017, fordi VOG tok opp de samme temaene der. Vi har gjentatte
ganger forklart hvordan det farlige avfallet behandles og hva som er behandlingskonseptet, noe VOG velger å se bort fra i sin kommunikasjon. Klüver og Parr gir inntrykk av at de forstår geologien, men hopper over kjemien som er det sentrale i behandlingen. Argumentet om vannlekkasjer inn og ut av gruven i Brevik gjentas. De har imidlertid rett i noen antagelser, men ikke i konklusjonen: Det er riktig at gruvene i Brevik vil lekke vann inn, og det er også riktig at vi kan få en trykkgradient som medfører at noe vann kan presses ut av deponiet og at diffusjon kan forekomme. Men VOG vurderer ikke hva som eventuelt lekker ut. Det sentrale er:
Tungmetallene som utgjør de miljøfarlige stoffene (ca 2 %) og som gjør at det er definert som farlig avfall, gjennomgår en behandling der de reageres kjemisk og felles ut som fast stoff, en ufarlig tilstand som ikke har løselighet av betydning. Det er ingen forventet tilstand i omgivelsene som kan reversere denne kjemiske reaksjonen. Dette er testet ut gjentatte ganger og verifisert av eksterne fagmiljøer. Derfor har det ingen betydning om andre komponenter i det behandlede avfallet er vannløselig eller ikke. Det må også legges til at vi har over 25 års sikker driftserfaring fra Langøya. Motstanderne framstiller vårt
konsept som om vi «støper» inn miljøfarlige stoffer i gips, en gips som lar seg løse opp over tid, og dermed kommer miljøfarlige stoffer ut igjen. Dette er helt feil forståelse, gipsen er et naturlig resultat av vår kjemiske nøytraliseringsprosess av avfallet. Henvisningen til den tyske rapporten er i denne sammenhengen meningsløs. Den er laget på bestilling fra de tyske saltgruvene (våre konkurrenter), som deponerer flyveaske uten kjemisk behandling. De har heller ikke skjønt vårt konsept, og de har ikke noe ønske om å framstille det positivt, naturlig nok. Til spørsmålet fra Parr: Er det andre som baserer seg på gips, det kjenner vi ikke til, men det er helt irrelevant. Dere må forstå kjemien til de miljøfarlige stoffene, ikke se på løseligheten av gipsen som er inert og som ikke har noen funksjon. På Langøya er
alt nedbørsvann i kontakt med deponerte masser i bruddene, og vi håndterer årlig 500.000 m3 med vann som pumpes ut i fjorden. Dette vannet har en renhet langt under kravene satt av Miljødirektoratet. Dette oppnår vi fordi den kjemiske behandlingen er god. På våre nettsider ligger åpen informasjon om utslipp til sjø fra Langøya. I tillatelsen er det fastsatt rammer for hvor mye av hver kjemiske komponent vi kan slippe ut, disse grensene er satt slik at utslipp på det nivået ikke vil medføre noe ulempe for lokalmiljøet. De som leser våre tall vil se at våre utslipp ligger langt under de fastsatte grensene. Hvis VOG synes våre utslipp er høye, selv når de er en brøkdel av utslippstillatelsen, da må de begrunne hva utslippene burde vaere og henvise til noen foregangsvirksomheter som vi kan laere av. Til info: Oppløste nitrogenforbindelser er et vekstmiddel (gjødsel), ikke en miljøgift. I innlegget til
Klüver henviser han, igjen, til sin bakgrunn innen olje og gasslagring i berg. Jeg har ikke skjønt hva som er relevant med det. Klüver bare forutsetter at det lekker store mengder miljøfarlig avfall ut i sjøen, han har ikke begrunnet dette, hvor har han dette fra? VOG gjentar at
farlige stoffer kan gjenvinnes. Ja, mange forskningsprosjekter forfølger dette sporet og det er flott. Men kan VOG nevne ett industrielt avfallsanlegg for uorganisk farlig avfall som gjenvinner i dag? Kan VOG nevne ett land som bedriver vår type virksomhet bedre enn i Norge og begrunne det? Jeg vet om
mange som forsker på vårt område, det er oppmuntrende og viktig. Noen har holdt på i mer enn 20 år uten at forskningen er blitt industrialisert, for forskning krever laering og tålmodighet, og det er mye som ikke blir realisert. NOAH forsker for mer enn 15 millioner kroner i året, og vi har som mål at innen 2025 skal vi kunne gjenvinne 25 % av mottatt avfall. Det er et utrolig ambisiøst mål. NOAH utfører et
helt nødvendig samfunnsoppdrag som er en forutsetning for vårt moderne liv og i tråd med landets internasjonale forpliktelser. NOAH gjør samfunnet renere, og fotavtrykket etter vår virksomhet er godt innenfor de krav myndighetene har satt. NOAHeret
industriselskap med teknologiorientering, vi jobber hardt med gjenvinning, men vi har ikke vaert flinke nok til å synliggjøre dette. Vi skal bli mye bedre, med utgangspunkt i fagmiljøet på Herøya.