Slik taklet vi snøkaoset
Mandag: Vaervarslinga ymtet frampå om snø på tirsdag, men egentlig tok vi det med en klype salt og muligens også litt strøsand. Tross alt er vi blitt bortskjemt med at november sliter med å frigi seg fra seinsommerens hete favntak, hvis vi skal se litt overdrevent og lidenskapelig på det. Og det skal vi jo. Men jammen var det en hvit tirsdag man våknet opp til her nede ved kysten, så da hadde de noe å prate om på Telemarksendinga og å skrive om i nettavisene. En grei opplysning for de av oss som ikke greier å se ut av vinduet og konstatere det åpenbare, men du verden så overraskende, fenomenet. Undertegnede tenker som regel først på andre. Derfor var bilen allerede skodd med vinterdekk, mens en selv hadde ventet med å finne fram støvlettene. «Bilen først», som de sier i visse regjeringspartier, i hvert fall før de etablerte en god del vellykkede bomstasjoner. Men hvor var vinterskoene denne morgenen? Tja, si det. Dermed ble det en febrilsk jakt i den ene boden, for så å finne ut at de lå i en helt annen. Dette kunne jo vaert ordnet dagen før, men man har jo blitt lurt av vaermeldinga tidligere og hadde ingen planer om å la det skje igjen. Dessuten jobber de fleste best under press, og alle magesår er til for å fikses. Det er i en sådan stund jeg forstår at folk i Fyresdal og Hovin rister litt oppgitt på hodet over kystnaere samfunn som fullstendig rakner og framstår som paniske bare det kommer fem centimeter med snø, og knapt nok det. Men de kunne jo prøvd selv. Når vi er vant til Eidangerfjord-klima, blir dette hvite stoffet ovenfra en utidig innblanding i parasolldrinktilvaerelsen. Snø er noe som hører hjemme på hytta.