Et snusfornuftig folkeslag
For første gang i nyere tid er det flere som snuser enn som røyker her i landet, og det er det nok mange som setter pris på. Som nasjon begynner vi å bli en smule snusfornuftig. Jeg vet om noen som gjør begge deler, altså både snuser og tar seg en blås. Da får vi anta at det ene oppveier det andre. Det blir omtrent som å drikke både brus og vin. Begge deler anses som skadelig, men er til gjengjeld dyrt.
For øvrig har snusingen ført til en ny øvelse i dagligvaremiljøet. I de nordlige deler av Porsgrunn er det en grei Menybutikk. Som så mange andre butikker har den ikke snus-skap ved hver eneste kasse. Derfor må man ofte be kollegaen i nabokassa fiske fram en boks og ekspedere den videre. Den mest ungdommelige varianten går ut på at man kaster boksen fra den ene ekspeditøren til den andre. Som så kan skanne den inn og videreformidle varen til den nye, stolte eier. Dette kan bli starten på en ny idrett. Snusbokskasting uten tilløp. Det er nemlig slik at de fleste idretter må ha blitt til ved en tilfeldighet. Han som kom på synkronsvømming kan ikke ha hatt en god dag, og må ha stått opp med feil bein. Eventuelt var det to stykker som sto opp på feil bein.
Når det gjelder snusing, så er det et ganske skandinavisk fenomen. I England møtte jeg noen på en pub som kunne fortelle de villeste historier fra landet jeg kommer fra. De hadde sett noen norske jenter som puttet noe under leppa som visstnok skal ha gitt dem et skikkelig nikotin-kick. Fortellingen var så malerisk og troverdig at jeg til slutt gikk med på at de snakket sant – og fortalte at dette var like normalt i Norge som det er å spise pai på fotballkamp i England. Jeg kunne også fortalt dem om «pigs in the decks» og piggdekkavgift, men det fikk da vaere måte på å skryte av norsk kultur.