Politikk for Norge og verden
Et par innlegg om klima gir meg en anledning til å ta opp et fundamentalt forhold: Klima kan bare diskuteres innenfor et globalt system, og dersom vi begrenser diskusjonen til vårt eget land, ender vi trolig opp med helt feil konklusjoner.
Noen eksempler: 1. Elektriske biler. Vi bruker hvert år mange milliarder kroner for å sluse inn elektriske biler, og vi har til og med satt et mål om at alle bilene skal bli elektriske om noen få år. Dersom noen prøver å diskutere hvordan en slik bruk av vår vannkraft påvirker klodens utslipp av klimagasser, og dermed vårt klima, så er det lite gehør.
Dersom noen prøver å finne ut hvordan resirkulering og gjenvinning av batteripakkene vil påvirke miljøet, så hører vi heller ingenting. Det døve øret vendes til, og vi begrenser diskusjonen til det vesle norske systemet, som utgjør en tusendel av klodens, og derfor ikke har noen målbar virkning på vårt klima.
Kanskje bør vi stille oss spørsmålet om effekten på klima dersom all transport over hele verden ble elektrisk, og ikke minst hvorfor ingen andre land følger Norge i denne politikken. Jeg er redd vi ville mislike svaret.
2. CCS-teknologi (CCS = Carbon Capture and Storage - karbonfangst og lagring). Siden Jens Stoltenberg lanserte sin månelanding, har vi brukt henimot ti milliarder kroner på en utgammel renseteknologi for å ta CO2 ut fra gassen fra såkalt store punktutslipp, med den gode tanken å lagre klimagassen i bergstrukturer i Nordsjøen, også det en teknologi som er gammel og utprøvd.
Det store problemet med månelandingen er imidlertid at det er usannsynlig dyrt og energikrevende, og ingen av de nasjonene som har hundrevis av store punktutslipp. for eksempel Kina og India eller USA, har vist noen interesse for å bruke teknologien. Norge har bare en håndfull slike store punktutslipp, men tror likevel vi skal «vise verden renseveien», nesten helt på egen hånd.
3. Norsk produksjon av olje og gass. Svartdal hevder at 0,5 prosent reduksjon av CO2-utslippene er neglisjerbart. Det er det ikke. Likevel glemmer han at den store veksten globalt fortsatt har vaert og er basert på energi produsert av kull, og dermed vil økt bruk av spesielt gass vaere en svaert betydelig reduksjon av klimagass-utslippet på kloden, sålenge det reduserer bruken av kull. Denne effekten er tydelig for eksempel i USA, der den nye skifergassen har bidratt til at de amerikanske utslippene har gått kraftig ned, og denne gassen til og med brukes på Rafnes.
4. Stormannsgalskap. Utviklingen av CCS-teknologi for å «redde verden» er stormannsgalskap som følge av en stor strøm av oljeinntekter tidligere på 2000-tallet. Vi legger også milliarder av kroner inn hos regimer som Indonesia og Brasil, for å bidra til å redusere hogsten i regnskogen. Bra hensikter, men ingenting hindrer at hogsten tas opp igjen om noen få år, og milliardene er brukt til liten nytte. Både Brasil og Indonesia er plaget av stor korrupsjon, og Brasil er et land med så store ressurser at de bør betale dette selv, jfr. OL og fotball-VM i Rio nylig.
5. Norske forhold. Bøckman blir litt provosert over at jeg trekker fram Cicero-rapporten som viser at vi som nasjon kommer godt ut av en 2-3 graders temperaturstigning, fordi fordelene er større enn ulempene. Min mening var ikke å blåse av de landene som kan komme vanskeligere ut. Men vi kan ikke bruke så store ressurser framover uten å gjøre mye grundigere studier av hvordan vi påvirker klodens utslipp. De norske utslippene betyr null og niks for klodens klima, rett og slett fordi vi utgjør bare en tusendel av kloden, og vi kan ikke fortsette å redusere våre egne små utslipp på en ekstremt kostbar måte som kanskje øker klodens samlede utslipp.
Til slutt vil jeg igjen hevde at det er nesten umoralsk å gjøre så lite for å stoppe skadene ved økt rasfare, flomskade osv. i vårt eget land. Vi bruker et par-tre hundre millioner per år for å begrense skader ved klimaendringer vi ser idag, og dette er en brøkdel av behovet, og en brøkdel av det vi bruker utenom vårt eget land.
Jeg mener vi skal beskikke vårt eget hus, da blir det også lettere å argumentere for satsing internasjonalt.