«Skiens største begivenhet»
Åpningen av Ibsenhuset ble beskrevet som den største begivenhet i Skiens historie i forrige hundreår.
Norske flagg, fylkesflagg og byflagg vaiet foran det nye kulturhuset, Skien skolemusikk spilte og var med på å skape en god forhåndstemning med fengende rytmer. Blomsterdekorasjoner bugnet i foajeen, det var hilsener fra fjern og naer.
Hit strømmet gjester i flokk, blant annet Henrik Ibsens sønnesønn, rittmester Tancred Ibsen med konen Lillebil, skuespiller og en av Norges fremste Ibsentolkere. Tilbake i fødebyen kom også skuespiller Knut Wigert, rett fra oppdrag i Wien.
I foajeen satt de inviterte gjestene på rekke og rad, Oslos ordfører Brynjulf Bull, statsråd Skulberg, operasjef Gunnar Brunvoll, formann i Norsk Kunstnerråd, Knut M. Hansson, formann i Norsk Kulturråd Hartvig Kiran, ordførere fra hele Telemark og for egen del vil jeg fra Skien tilføye Einar Østvedt, Sigurd Namløs og Halvor Dahl og mange andre. Det ble overrakt gaver, det ble et stort gavedryss og mange takkens ord og alt åndet av ekte begeistring og glede.
Det var fint septembervaer på åpningen, solen sendte sine varmende stråler, noe som også forsterket inntrykket av den fine parken utenfor det nye kulturhus.
På kvelden var det tid for kveldens åpningsforestilling der Knut Wigert leste en prolog og «Bergmannen» av Ibsen. Teateaterstykket som ble oppført var teaterkunst av første klasse, da ble Ibsens drama «Vildanden» oppført til stor begeistring fra publikum, applausen var stor og langvarig.
Videre spilte Skiens Musikkforening Griegs «Hyldningsmarsj» fra Sigurd Jorsalfar. Orkesteret avsluttet med Eivind Grovens «Hjalarljod». Ut på kvelden var det tid for en enklere bevertning og deretter gikk dansen, som avsluttet den store dagen.
Dagen som har ført Skien og distriktet ut av den store kulturelle bakevje som man lenge hadde vaert vitne til, ble en flott og uforglemmelig dag. Ordfører Sigurd Namløs sa det så treffende: «Jeg tror at man vil kunne snakke om et Skien før og etter Skien fikk sitt Ibsenhus». Ord som gikk igjen om det nye Ibsenhus var fantastisk og imponerende, Knut Wigert mente det nye hus var et praktbygg, noe han ikke var alene om å mene. Skien hadde fått et kulturhus som mange rundt om i landet vil misunne byen.
Siden har Ibsenhuset vaert ryggraden i det store og varierte organisasjons-foreningsliv-og kulturliv som distriktet består av, bygget har vaert som et nav for denne virksomhet. Angående ansatte i det nye kulturhuset den første tiden, var det en leder og en sekretaer, den første lederen var Bjørn Egeland. Denne første «arbeidstokken» ble fort for liten og siden har den økt jevnt og trutt med utviklingen.
Helt tii slutt vil jeg referere det rittmester Tancred Ibsen, dikterens sønnesønn, sa i sin tale under åpningen: Det er blitt sagt at Henrik Ibsen var en forfengelig mann, at han betraktet med stor glede alle bevis på at han var blitt anerkjent. Og det er sant at han var både glad og forfengelig for dette. Men når han gledet seg, så var det i takknemlighet. Det tok mange år av hans liv, før han nådde anerkjennelse, og sist av alle steder, i Norge. Selv elsket han Norge, han led av en ulykkelig kjaerlighet til sitt hjemland.
Hvis noen hadde fortalt ham ay hans fødeby Skien ville oppføre et stort bygg med teater hvor også hans stykker vllle bli spilt, og at byen ville kalle dette huset Ibsenhuset, så ville det ha gledet ham mer enn noe annet. Henrik Ibsen var en ordets mann, når han skrev, men ikke når han talte. Og hvis det hadde vaert ham og ikke meg som sto her idag, så kan jeg tenke meg at han ville uttrykt seg omtrent som følger: Da det ble meddelt at dette store og ualminnelig vakre byggverk skulle benevnes Ibsenhuset, har dette bidradd meg en overordtlig stor glede, hvorfor jeg vil rette min dypfølte takk til Skien kommune som har tilstilet meg denne store aeresbevisning.
Nina Melfald