Ikke stjel fra de svakeste
I løpet av et langt liv vil de fleste av oss oppleve å vaere sårbare. Arbeidsledighet, sykdom, vold, skils-misse, rusproblematikk – det er mye som kan ramme oss.
Når livet får seg en knekk, kan vi plutselig stå uten inntekt og trenge sosialstønad. Staten har fastsatt minimumssatser for denne støtten. Satsene er svaert lave. Det skal teoretisk gå an å leve av dem, men det er krevende å greie det i praksis. Satsene er anbefalinger fra staten, ikke bindende for kommunene.
I tilsyn med NAV i 2017 fremkommer det at mange kommuner betaler betraktelig mindre enn det minstebeløpet staten anbefaler, til de som er så uheldige å ha kommet i en sånn livssituasjon.
Det argumenteres med at en ønsker folk raskt inn i arbeid, ikke vil gjøre det fristende å gå på sosialstønader osv. De statlige minimumssatsene er så lave at å gå under dem, presser mennesker i sårbare livssitua-sjoner helt urimelig.
Hvilke mennesker er det som går på sosialstønad? Det kunne vaert deg. Ferdigutdannet ungdom som ikke får arbeid. Saerlig mange unge gutter er i den situasjonen nå. Ungdom under utdanning som blir for syke til å studere eller arbeide, men er for «friske» til å få arbeidsavklaringspenger. Mennesker som blir skilt, der den ene parten har ytt hjemmearbeid, osv.. Krisesituasjoner i livet utløser også ofte økonomiske krisesituasjoner.
Den som er i krise, blir ikke friskere av å bli utsultet. Det blir ikke flere arbeidsplasser av å ydmyke de som er uten arbeid. De som er falt ut av samfunnet, blir ikke mer ressurssterke av å miste muligheten til et sosialt liv.
Ungdom får ikke mer arbeid av å ikke ha råd til å oppsøke arbeidsgivere for å be om arbeid. De eneste som tjener på denne krenkelsen av sårbare mennesker, er kommunekassen. Oss andre. Det er riktig at kommuner skal spare penger til gode formål, men det er feil å ta pengene fra de som har aller minst, for å gi det til andre gode formål.
Viharpå mange måter et godt samfunn som tar vare på oss når vi kommer i en sårbar livssituasjon. Det har kostet hardt arbeid å få det, men vi er på vei til å hule det ut.
Vi har en flott generasjon som vokser opp nå. «Generasjon prestasjon» blir den kalt. De unge er blitt så flinke: Røyker ikke, drikker lite, tar skolearbeidet på alvor og trener mye, men mange av dem sliter psykisk under prestasjons-press, vellykkethetspress og økonomisk press, og et økende antall unge tar livet av seg. Det koster å måtte vaere så vellykket, og fallet fra å ikke føle seg så vellykket, er høyt.
Kontrasten mellom det vellykkede flertallet av de unge og de som faller utenfor, er blitt så stor. Utenforskapet tar livet av mange sårbare unge hvert år. Vi må ta godt vare på de unge når de er i sårbare livsfaser. Det er det ikke alltid vi gjør.
Når de unge kommer ut av skolen og mange av dem ikke får jobb, møter vi dem med sosialsatser så små at de helt mister fotfestet. Sånn skal det ikke vaere. Vi må isteden vaere der og støtte dem, vise dem at de er verdifulle, at det er håp om en bedre fremtid, og at den skatten de senere skal betale, faktisk går til å ta vare på folk når de er sårbare og trenger det, ikke til et system som svikter dem når de trenger det mest. Vi vil ha et samfunn som tar vare på oss når vi er sårbare, enten vi er unge eller gamle.
Senterkvinnene i Telemark vil at statens minimumssatser for sosialstønad skal lovfestes som minimumssatser. Kommuner skal ikke ha lov til å stjele fra de som er svakest og mest sårbare.