Vett og uvett i Skien

Det er, som ledende politikere sluttet seg til nylig, en økende erkjennelse at vi må komme i gang med effektiv karbonfangst i stor skala i Norge. I mange år har vi brukt penger på å utvikle teknologi for dette men det drøyer med å få resultater av arbeidet.

Til våren skal Stortinget igjen behandle fremtiden for det norske fullskala-prosjektet på Mongstad (den tidligere månelandingen). Riktignok har ett av målene for denne vaert å fremskaffe teknologi for eksport til andre land, men vi innser vel nå at vi må feie for egen dør også, og ikke bare betale oss ut av problemene. Jeg ser her bort fra «klimarealistene», de som benekter eller bagatelliserer at klodens CO2-innhold stiger. Den diskusjonen bør vi ha lagt bak oss.

Det grønne skiftet innebaerer mange typer tiltak for å redusere utslipp av karbondioksid (CO2), få i gang karbonfangst fra punktutslipp i industrien og gjerne alt annet som bedrer balansen i klimagassregnskapet vårt. Dette har Regjeringen vaert tydelige på, men det savnes konkrete tiltak med dokumenterbar virkning.

Fra det ståstedet er det vanskelig å se fornuften i å tilrettelegge for storstilt datalagring i Skien (på Gromstul). I form av reguleringsplan rettferdiggjøres dette ved at det skal vaere et skrikende behov for datalagring, og at det er utenfor debatt at vi i Norge må bidra til at Facebook, Google og andre får lagerplass. «Skyen» skal tydeligvis ned på bakken.

Datalagring begrunnes også med at det bidrar i Det grønne skiftet og skaper arbeidsplasser. Vi ser her at et påstått nasjonalt ønske og behov søkes tilfredsstilt ved å lokke med arbeidsplasser i det man hevder er «grønn» virksomhet i Skien. Dette krever motforestillinger. For karbonfangst har vi allerede i dag et fullskala anlegg rett utenfor vår egen stuedør. Men vi ser ikke skogen for bare traer. Takket vaere fotosyntesen tar norsk produktiv og uproduktiv skog opp ca 25 millioner tonn CO2 pr år. Med i alt 324.000 kvadratkilometer skog i Norge (Landsskogtakseringen) blir dette 77 tonn fanget CO2 pr kvkm og år. Hadde vi latt dette inngå i det offisielle klimagassregnskapet vårt ville vi fått et nytt perspektiv på hvorledes vi bør skjøtte skogen for å ta vare på og helst øke denne karbonbindingen. Kanskje det finnes grønne arbeidsplasser i det? Skien kommune har 623 kvkm skog og et skogbasert karbonfangstanlegg på 48.000 tonn CO2 pr år. Mye av skogen er høyproduktiv og gir enda større fangst og lagring. Skal vi ofre store deler av dette for å få lagret data som vi vet genereres uhemmet og i enorme mengder av vår illusjon om at vi er tvunget til å lagre all verdens data?

Planforslaget viser ingen motforestillinger. Likevel skal Skien kommune fristes til å si ja til planen, med vage løfter om arbeidsplasser og enda vagere hentydninger om at prosjektet er «grønt».

Det påtenkte datalageret på Gromstul vil trenge 3 kvkm produktivt skogareal og 1-4 TWh elektrisk kraft pr år. Skogarealet sørger for å ta opp ca. 231 tonn CO2 pr år og utgjør således et håndfast bevis (gjennom avvirket tømmer) på effektiv storskala karbonfangst allerede i dag.

Det mest håndfaste produktet fra datalageret vil vaere lunkent vann og luft som følge av kraftforbruket. For sammenligningens skyld; Herøya Industripark er på 1.5 kvkm og med sikker krafttilgang tilsvarende det som vil kreves på Gromstul. Fremfor å beholde og videreutvikle et virksomt karbonfangstanlegg vil man altså sette opp et megastort, kraftkrevende industrianlegg som ikke gjør stort annet enn å lagre lavkvalitetsdata og slippe ut ubrukelig spillvarme. Er dette et prosjekt som Skien kommune vil vaere bekjent av?

Tormod Svartdal

Fremfor å beholde og videreutvikle et virksomt karbonfangstanlegg vil man altså sette opp et megastort, kraftkrevende industrianlegg som ikke g jør stort annet enn å lagre lavkvalitetsdata og slippe ut ubrukelig spillvarme.