Den viktige integreringen

Halvparten av de som mottar sosialhjelp i Norge, er innvandrere, viser en nylig rapport. Andelen fattige i Norge har økt til 9,3 prosent de siste 7 årene. Det er opp nesten 2 prosent.

Med det er det en reell fare for at innvandrere og flyktninger blir en «egen underklasse i det norske samfunnet». Nøkkelen til å få flere ut av fattigdom er utdanning og ikke minst en jobb. Dette er mennesker som kommer til Norge med en drøm å skape et bedre liv for seg og sine. Samfunnets oppgave nummer en er å sette dem i stand til å komme i jobb.

Det er store variasjoner kommunene i mellom i arbeidet med å kvalifisere flere til jobb. Endringer må komme skal vi klare å kvalifisere ennå flere: Kommunene må få tydeligere krav på seg om at de som bosettes i langt større grad enn i dag skal kvalifiseres for jobb. Mange kommuner gjør et godt stykke arbeid på dette feltet. Andre er ikke er fullt så på «ballen».

Dette er en stor dugnad, og alle kommuner må ta sitt ansvar ved eksempelvis å ansette flere med flyktning bakgrunn, eller ta inn flere i arbeidspraksis. Kommune-Norge får mange millioner i diverse integreringstilskudd, og kommunen selv er ofte stedets største arbeidsgiver. Allikevel er det ofte det private naeringslivet som er flinkest til å ansette eller gi arbeidspraksis til flyktninger og innvandrere.

Introduksjonsprogrammet er det første flyktningene møter som ny-bosatt i en kommune. Det er avgjørende at dette programmet har god kvalitet og raskt setter deltakerne i stand til å først og fremst forstå og snakke norsk språk. På nasjonalt nivå er det i dag kun 60 prosent av deltakerne som er i jobb etter fem år. Det er altfor dårlig.

Grimstad kommune har lagt ansvaret for Introduksjons-programmet til Markedsavdelingen i NAV. Alle skal i språkpraksis innen seks måneder. Det er smart, språk er nøkkelen for å kunne bo og arbeide i Norge. Kommunene har ansvar for bosetting og innføring for nye flyktninger, men mange av de som bosettes går dessverre ut av programmet uten nødvendig kompetanse. Da er veien til stønadene på NAV kort. Vi må laere av det som funker, og gjennomføre det for alle.

Mange flyktninger får ikke jobb fordi de mangler nødvendig fagkompetanse, flere må derfor ta utdanning. Fylkeskommunene og kommunene må samarbeide tettere for at flere med manglende kompetanse skal komme raskere inn i, og gjennomføre, videre løp. I Larvik dropper faerre elever med minoritetsbakgrunn ut enn de andre elevene på skolen fordi de har muligheten for å ta ungdomsskolefag på nytt. Vi må se og laere av de som får til dette arbeidet.

Sist, men ikke minst: Fra dag èn må det tydeliggjøres for den nyankomne om krav og forventninger som stilles til hver enkelt borger i dette landet. For noen settes egne kulturelle preferanser som håndtering av svin, alkohol og kvinnens bekledning foran hensynet til at man må laere seg språket godt og kvalifisere seg for å kunne forsørge seg og familien, dette gjelder kvinner som menn.

Krav om å tilegne seg språk er viktigst av alt, men altfor mange som er uegnet for klasseroms-undervisning sitter i dag på skolebenken rundt om i landet. Disse må få et mer tilpasset tilbud. Vi nordmenn har også et stort ansvar i å ta vel imot de som bosettes i vår kommune. Integreringen gjøres ikke av den bosatte alene, men i samkvem med andre innbyggere; naboer, medelever og kolleger.

Regjeringen, med Jan Tore Sanner i spissen har nå varslet en ny integreringsstrategi i løpet av våren. Tettere samarbeid med de frivillige, lag og foreninger og naeringsliv, samt premiering av dem som kommer raskt ut i jobb, vil vaere noen av flere virkemidler. Integreringsarbeidet er den største oppgaven vi står overfor i samfunnet vårt, skal vi ha et baerekraftig- og sosialt harmonisert velferdssamfunn også i årene fremover. Dette er en felles dugnad vi alle må vaere med å delta i- og heie på.