Sedan med stjerneglans
Vil man flagge at man har god økonomi, er det vanskelig å finne noe mer passende enn en Mercedes-Benz CLS.
Mercedes-Benz CLS har siden 2004 vaert en raffinert bror til den mer klassiske og streite Eklassen. Med aller nyeste versjon, den tredje, er fortsatt stjerneglansen intakt.
Med sitt coupé-inspirerte karosseri, som ifølge produsenten skapte en helt ny nisje, framstår bilen som lang og flat. Konkurrenter som Audi A7, Porsche Panamera og BMW 6-serie GT, som har kommet til etter hvert, har valgt en kombicoupé-løsning, mens CLS fortsatt er en sedan. Denne gangen har Mercedes i tillegg valg å gi plass til fem personer i bilen, ikke fire som tidligere. Dermed er dette også blitt en familiebil for de bemidlede – synlig dyr, men ikke glorete.
CLS er en snobbebil som leverer en riktig dose med image og opplevelse.
Såpestykke
Formen er elegant, som et såpestykke med store hjul, og bilen har fine proporsjoner. Man ankommer med stil i en CLS. Den er mindre prangende enn en Sklasse, men ser langt raffere ut enn E-klassen som den er bygget på.
Innvendig har bilen det samme supre oppsettet med to horisontale skjermer som man finner i de nyeste Mercedesmodellene, i tillegg har den luftdyser i en egen design som skifter farge avhengig luften som blåses ut. Hele kabinen oser kostbar bil, og signalene det ytre sender er i samme sjanger.
Etter en lang tur med bilen over til den nordlige delen av Danmark sitter vi igjen med opplevelsen av en bil som tiltrekker seg oppmerksomhet. Det vaere seg i fergekø eller ved et slott – folk bort og kommenterer at bilen ser flott ut, og at den neppe kan vaere billig. Begge deler stemmer.
Testbilen er en 450 med en ny rekkesekser på 367 bensinhestekrefter, hjulpet av en elmotor på 22 hestekrefter som er koblet direkte på veivakselen. Elmotoren gir bilen ekstra punch når det trengs, i tillegg tar den over i enkelte situasjoner for å holde bensinforbruket nede. Uten at det blir noen saerlig gjerrig bil.
Tørst
Etter 55 mil med mye motorveikjøring viste bilen et snittforbruk på 0,86 liter per mil. Ikke så ille når man ser på ytelse og størrelse, men det er helt klart en del knepp høyere enn det en vanlig familiebil ville servert.
På slike høyhastighetsturer er bilen i sitt rette habitat. I normalmodus er luftfjaeringen relativt myk, noe som gir bilen en behagelig, flytende ferd. Motoren er stille helt til man gir på, da slipper den ut en distingvert raspende lyd, og kupeen er jevnt over fredelig, bortsett fra noe dekkstøy.
CLS har selvkjørende teknologi, som skal vaere i stand til å tilpasse seg både trafikk og
veiens beskaffenhet, men det er fortsatt vanskelig å finne helt roen når bilen selv skal gjøre valg i høyere hastigheter. Bilen ber sjåføren ta i rattet etter rundt ti sekunder, noe som kanskje er like greit da det både er mer avslappende og morsomt å gjøre det hele selv.
Image og opplevelse
Da CLS kom for snart 15 år siden, virket det som en original og naermest futuristisk bil i en sjanger ingen visste eksisterte. I dag føles bilen mindre spennende. Formen har holdt seg i samme stil hele veien, med litt skarpere kanter på den nyeste versjonen, uten at den føles like spesiell som den en gang var.
Det fjerner dog ikke følelsen av at man ratter noe som skiller seg ut blant de mer raffinerte sedanmodellene på markedet. Med den nye motoren under panseret får man også en fin miks. Sekssylindret motor er en ganske sjelden fisk i havet av firesylindrede. Noen tastetrykk – hvis man har bestilt de justerbare luftfjaeringene – gjør bilen stram og artig i svinger.
CLS er en snobbebil som leverer en riktig dose med image og opplevelse. Billig blir det ikke, men det er vel også noe av vitsen.