En runde i salatbaren

Det er muligens grunn til å tro at man ikke har gått veldig mange runder i salatbaren. Med såpass fyldige kjaker er det nok annen føde som har fristet mest. Men noe grønt blir det jo. Nå har jo de fleste butikker med respekt for seg selv fått egne salatbarer sånn at vi kan velge selv hvor mye mais og grønnkål som skal legges i begeret/bollen.

Etterpå er det veiing. Ikke av kunden, men av salatbollen som høytidelig legges på disken sammen med VG for i dag. De lure har da puttet i det som er dyrest, men veier minst, oppi bollen. Det gjelder jo å få mest igjen for pengene, på samme måte som man ikke laster tallerkenen full av billige poteter når man nyter en bedre søndagsbuffé på en kafeteria eller restaurant. For det er forskjell på kafeteria og det andre jeg nevnte, uten at vi skal gå naermere inn på det nå. Ikke seinere heller, tror jeg.

Men tilbake til salatbaren, der man altså ikke henger i tide og utide. Når det først er «i tide,» så har jeg funnet ut at det er lurt å holde seg unna kjøttet, selv om det vanligvis er noe av det dyreste i baren. Men det veier ganske mye. Dessuten er ikke kylling salat, siden de ikke vokser i verken åker eller drivhus. I det hele tatt bør man holde seg langt unna alt som det er naturlig å hilse på eller å klappe i levende live.

I den kategorien ligger ikke kålhoder, bare så det er nevnt.

Til slutt en liten direktemelding til de som pønsker ut og anordner salatbarene i våre butikker: Er det en grunn til at noen av varene er gjennomtrukket av vann? Er det for at salatbegeret skal bli litt tyngre og litt dyrere? Undertegnede er lettlurt, men ikke alle kunder er like store kålhoder.