De eldres stemme
– Noen ganger vet du at du sitter på gull, sier forlegger Anne Gaathaug om debutanten Susanne Skogstads roman, «Svartstilla».
Også anmelderne har lagt merke til 27-åringens gammelkloke bok, og fra Aftenpostens kritiker heter det blant annet at Skogstad står for «en prosalyrisk stil full av bilder, minner og repetisjoner».
Susanne Skogstad er ikke den eneste som har gitt stemmen til en eldre dame denne bokhøsten. Også Helene Imislund (34) debuterer med ei bok som formidler tanker fra et levd sinn med «Spredte døtre». Mange vil dessuten huske Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» – der forfatteren lever seg inn i en hovedperson som vet hun skal dø.
– Om det er en trend, vet jeg ikke. Om det er viktig? Absolutt. Jeg tror en alltid vil finne en slags opplyst arroganse hos de yngre generasjoner overfor de eldre. Vi står på taket til husene deres og tror vi kjenner grunnmuren, eller at vi kan brenne det ned. Vi er kanskje så opptatt av å vaere på full fart framover at vi både glemmer og avskriver perspektiv vi skulle ha lyttet til med større alvor, sier Susanne Skogstad til NTB.
– Hun fant meg
I boken tematiseres den store stillheten som oppstår når man mister sin livsledsager gjennom et langt liv. Det sitter som et knyttneveslag i magen når du leser, det enorme tapet er som en avgrunn. En person kan så absolutt etterlate seg et altoppslukende tomrom – saerlig en du har delt alt med gjennom et langt liv.
– Jeg kan ikke peke på eksakt hva det var som satte ideen i gang. Det var nok en følelse og en tilstand jeg følte jeg så ganske klart som jeg ville utforske og forsøke å male fram, sier forfatteren om bakgrunnen.
På spørsmål om hvordan hun gikk fram for å finne den eldre kvinnestemmen, sier hun:
– Jeg tror heller det var hun som fant meg. Når jeg skriver skjønnlitteratur skriver jeg ofte intuitivt. Hun blandet seg inn temmelig tidlig i prosessen og gjorde det klart at dette var hennes historie. Jeg hadde mer enn nok med å holde følge.
– Så henne klart
Man kan saktens spørre seg om den nyslåtte forfatteren har tilbrakt mye tid på sykehjem for å finne fram til denne kvinnens verden og stemme.
– Nei, jeg gjorde ikke noe research i den forstand at jeg oppsøkte ytre informasjon. Jeg både følte og så henne veldig klart for meg. Det var et større indre arbeid enn det var et ytre. Forfatteren legger til:
– Jeg tror menneskelige følelser er arketypiske i essens. Samtidig kommer en ofte tett på alderdommen og opplever hva den kan medføre, både gjennom egne besteforeldre og andre, slik at helt ukjent vil ikke verdenenvaere.
(NTB)