Hvor går demokratiet?
Vi kan ikke stole på dem, politikere lyver, sies det i mange land. Norge som vi er så stolte av, og med grunn, kan riktignok takke mange politikere for hvor godt vi har det, men mest av alt oss selv som nasjon. Men hvor går vi?
Demokratiet lenge leve, sier noen. Andre, spesielt ungdommer, kan tenke seg andre styresett. Enevelde er nevnt. Men, har de noen erfaring med det? Demokratiet står i fare, byråkratiet har tatt overhånd. Det er flere rådgivere innen departementene enn noen gang og tilgjengeligheten til statsrådene har kun blitt lobbyistene, tidligere stortingsmedlemmer til del. Men hvem bestiller deres tjenester?
Forskjellene på fattig og rik her i Norge øker. Matvareprisene øker, også i det skjulte. Forpakninger reduseres i størrelser, mens prisen på forrige størrelse er opprettholdt. Transportutgifter for hver og en øker, matvareprisene også. Bensin og diesel har økt, formidabelt. Lønningene øker ikke proposjonalt, bortsett fra finanstoppenes og stortingspolitikernes gasjer. Husprisene øker. De eldre, uføre, trygdede, syke, folk med uhelbredlige handicap får ikke økt sine inntekter, proposjonalt med prisstigningen. De blir derimot fratatt goder de hadde.
Bompenger vokser opp som paddehatter, mens utkantNorge lider. Moder Norge blir rikere og rikere.
Vi kan ikke engang ta vare på vårt eget søppel. Klima- og miljødepartementet verner om kapitalen og ikke mennesker og natur på en god måte. Kommunal- og moderniseringsdepartementet tvinger folk til å bo sammen som ikke vil. Direktorater gjør ikke jobben sin, men frir til folk via Facebook, for å fortelle oss hvor gode de er.
Vi gir bort utrolig mye penger til nødhjelp. Den har behørig blitt kritisert i flere tiår, fordi den har ikke hjulpet dem som burde bli hjulpet. Norge kjøper seg vennskap i utlandet og blir sett på som meget gavmild. Men ville Norge hatt en slik rolle i verdenssamfunnet og blitt sett på som vi nå mener vi blir, hvis vi ikke hadde vært så gavmilde, - lille Norge? Hvis vi hadde vært like restriktive med utenlandshjelpen som vi er med de mange eldre og svake i vårt eget land?
Og slik fortsetter denne regjeringen, i større grad enn tidligere. Vår store leder løper land og strand rundt og prater om korrupsjon og om hvordan vi skal redde klima og fjerne plastsøppelet i havet. Mens hun rundhåndet stikker handa ned i statskassa og deler ut penger til land i øst og vest, våre penger.
Vi produserer snart ingenting her i landet, men lever godt på olje, fisk og å klippe håret til hverandre.
Riksrevisjonen anklager den sittende regjering for slett arbeid på en rekke områder gang på gang. Politikere som lyver, som lar etikken og prinsippene fare bare de får karret til seg en ministertaburett, som driver politisk slalomkjøring og til sine tider canossagang, gang på gang, er ikke landet tjent med.
Lokaldemokratiet som denne regjeringen verbalt holder i hevd, holder ikke. De overkjører kommuner, tvinger frem sammenslåinger av kommuner og fylker folk flest ikke vil ha.
Landets sikkerhet settes i fare, mener noen, og mye er ugjort innen helsvesenet og skole. Vi bør prioritere menneskene i dette landet som sliter, som faller mellom to stoler, enslige forsørgere, ungdommen og mange flere bør være en prioritet. Det har vi råd til. Ikke skattelette til de rike!
Våre politikere ivaretar kapitalens ønsker i langt større grad enn noe annet. Når en ikke makter å skape arbeidsplasser i dette landet, nok til å sysselsette de som søker arbeidsplasser, når de har feilet gang på gang i sin politikk på det området, ja da nevnes en løsning på sikt som kan komme til anvendelighet. Nemlig lenger arbeidstid for de som har arbeid. En utrolig dårlig løsning!
Skattelette til de rike har ikke ført til mer sysselsetting som angiveligvis var forsvaret for nettopp en slik skattelettelse. Privatiseringen av statens oppgaver legges ut til salg, og korttidskontrakter skulle få flere folk i arbeid. Det har ikke vært noen suksess, og uforutsigbarheten råder. Snart har ingen fast arbeid, spesielt ungdommen, som vil kunne gi dem lån til et fremtidig hjem.
Så kanskje ungdommen har rett, et nytt styresett hvor all makt er samlet i veldig få hender er redningen, til vi igjen innser at demokratiet er det beste når det fungerer?
Ivar Dahl Larsen