Bakerst i køen
Gisle Roksund skrev lørdag en kronikk som treffer meg midt i hjertet. Den dreide seg om at det ikke er de sykeste som blir høyest prioritert innen psykiatrien. En annen gruppe som sviktes er de sykeste eldre. Som pårørende har jeg fått føle hva det kan in
Jeg har lyst til å dele historien om min mor. Hun ble rammet av en snikende demenssykdom. Sakte, men sikkert, mistet hun noe av seg selv. Vi har mange gode opplevelser av leger, sykepleiere og helsefagarbeidere som viser engasjement og respekt når funksjoner og forstand begynner å svikte, men vi har også høstet en del negative erfaringer.
Det å miste noe av kontrollen på eget liv, ja selv ikke kunne mestre enkle oppgaver i hverdagen, er tøft. Hjemmetjenesten kom gradvis mer inn i hjemmet til mamma. Mange var fantastiske til å gi omsorg, støtte og trøst. Når mamma var redd og nedfor tok noen seg tid til å prate. De minuttene kunne gjøre hele dagen lettere for henne.
Etterhvert tvang det seg fram behov for tilsyn 24 timer i døgnet. Vi var så heldig at hun fikk plass på Vestli på Klyvetunet. Et bokollektiv for demente som fortsatt har viktige funksjoner i behold, men trenger tilsyn hele døgnet. Vi ble ønsket velkommen med kaffe og kaker i stua. I to år fikk mamma vaere der. Personalet der så den enkeltes behov og tilstand, samtidig som de ivaretok fellesskapet. Det bor 5 beboere der og det er 1 til 2 av personalet på vakt- ofte bare 1.
Mamma ble etter hvert mer pleietrengende. Ofte måtte hun skjermes fra fellesskapet av hensyn til seg selv og andre. Likevel opplevde vi aldri at hun var satt i ensomhet på rommet. Ofte var da en pleier hos henne for å berolige, eller så hvilte hun. Alltid dukket en pleier opp når vi kom på besøk og tilbød oss kaffe og en orientering om hvordan dagen var. Vi pårørende var trygge på at mamma ble behandlet med respekt og god omsorg.
Demensteamet i kommunen gjorde en vurdering av mammas situasjon i vinter, og kom fram til at hun hadde behov for «et høyere omsorgsnivå». Det ble begynnelsen på et sorgens kapittel. Hun bor nå på sitt siste stoppested i livet, på en demensavdeling på et av kommunens sykehjem. Det er en avdeling med beboere som trenger hjelp og støtte naermest kontinuerlig. Det skulle vaere et siste «hjem», men slik vi ser det er det mer et oppbevaringssted.
Som oftest finner vi henne alene på rommet, eller noen ganger ute på fellesstuen sammen med andre beboere. Det er ikke alltid noen av personalet er der sammen med dem. De inntrykkene man får ved å besøke avdelingen gir assosiasjoner til «galehus». MEN mamma og de andre med demenssykdom er IKKE gale, de har bare mistet mye av seg selv. De trenger mennesker rundt seg som gir trygghet, omsorg og respekt. De kan se «bortreiste» ut, men det er aldri for seint å gi gode opplevelser og mening i en dyster hverdag.
På denne avdelingen med såkalt «høyere omsorg» er det 1 pleier som har ansvar for 3-4 beboere som trenger hjelp til personlig hygiene, påkledning, spising, toalettbesøk og noen som kan berolige når uro og angst plager dem. I helgene er det enda flere for hver pleier å ta seg av. Det kan ta lang tid før det dukker opp en pleier når vi kommer på besøk. Som regel må jeg lete dem opp. De fleste av dem vi har møtt også her er nydelige omsorgspersoner med gode hensikter, men dessverre har vi også vaert vitne til situasjoner med mangel på respekt. De har et stort arbeidspress og ansatte har gitt uttrykk for at de er slitne. Dette er også frustrerende for oss pårørende.
Slike pasientgrupper er veldig ressurskrevende. Hvorfor er det ikke høyere bemanning på slike avdelinger som kommunen kaller «høyere omsorgsnivå»? Politikere og ansvarlige i kommunen har et klart lovpålagt ansvar for å ivareta forsvarligheten og kvaliteten på omsorgstjenestene som tilbys. Bemanningen må oppjusteres for å oppfylle dette. Nyutdannede sykepleiere og helsefagarbeidere blir tilbudt stillinger ned i under 20 prosent. Hvordan kan kontinuiteten og tryggheten til beboerne ivaretas på den måten?
I fagbladet vårt «Sykepleien» var det i siste nummer en reportasje fra Sauherad Helseheim. Der har de satset på flere ansatte og økte stillingingsbrøker! De har også satset på opplaering og kompetanseløft - dette uten å øke budsjettrammene vesentlig. Resultatene de høster er svaert gode, både for beboere og ansatte. På Haugsåsen bokollektiv i Skien har de redusert beroligende medisiner til demente og erstattet det med menneskelig kontakt som er mer beroligende.
I Telemark har vi et «Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester». Senterets overordnede samfunnsoppdrag er å bidra til å styrke kvaliteten i helse- og kompetansetjenestene gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger, og nasjonale føringer. Dette senteret har mye å bidra med og står gjerne til tjeneste.
Min bønn er at politikere, ledere og fagpersoner i kommunen setter argusøyne på sykehjemmene våre og omsorgen for de svakeste innenfor eldreomsorgen. Vi trenger sårt et skikkelig løft - det nytter hvis det er vilje!
Grete Holtskog Lerøy