Det store deponikuppet

Ja, har man fulgt denne saken siden start så ser det faktisk ut som det er dette som er tilfelle.

Miljødirektoratet ved direktør Ellen Hambro går ut og promoterer gruvenes egnethet til deponi med henvisning til en miljøfaglig vurdering som faktisk ikke finnes. Flere av hennes byråkrater henger seg på med omtrent samme mantra, selvfølgelig uten faglig hold i uttalelsene.

Forrige Klima og miljøminister Vidar Helgesen uttalte i et fordrag på Høyskolen i Oslo og Akershus at han støttet seg til sitt «direktorat» i deponisaken. Når man ser hvilken kompetanse han støtter seg til har jeg funnet ut at han sto oppreist av den enkle grunn at han ikke visste hvilken vei han skulle falle

Frederic Hauge synes sikkert dette høres troverdig og fint ut, pottetett fjell og nasjonale og internasjonale forpliktelser. Han er nok av den oppfatning at han oppfattes som en guru på alle de områder han uttaler seg på, han er jo «miljøverner» må vite

Noahs direktør Carl Hartmann har gitt fra seg så mye, for å si det pent, «rart» i forbindelse med å få sagt hvor egnet gruvene er til deponi. Selv garvede ingeniørgeologer og kjemikere har måttet sette seg når de har lest hans påstander om gruvenes egnethet og Noah,s metoder.

De tre H,ene Hambro, Hauge og Hartmann er så til de grader blitt satt på plass av folk som ikke har gitt seg, og ellers fremragende fagfolk med CVen i orden, at det er helt flaut. Men er potten stor nok så tåler man nok det meste.

Kanskje var det potten?, og dennes rolle Eva Joly tenkte om da hun uttalte at det kunne vaere altfor tette bindinger mellom industrien og beslutningstagerne i denne saken

De tre H-ene har sikkert hatt det festlig under timing og tilrettelegging av «kuppet» hvor de så for seg hvor lett det skulle bli å skaffe Noah tilgang til gruvene. Når vi nå ser hvor fastlåst de nå står i saken, er det jo bare å glede seg til neste kapittel i den norske stat, og Noahs versjon av X-files.

Knut Schüller