Tips til de som gir oss mat og drikke
Vi journalister har en god del til felles med folk som jobber i restauranter eller i barer. Her kunne selvsagt noen slått en god vits om vi i det minste er like mye på bar som visse bartendere, men det var nå ikke det jeg mente. Begge yrkesgruppene får tips. Vi får tips om nyheter mens restaurantansatte får tips i form av klingende mynt. Eller knitrende sedler.
I 2018 er det ikke like sveisent å gi tips. Før kunne vi sitte på for eksempel Daimlers og prøve å treffe tips-bøtta med myn- ter. Solid applaus hver gang hard valuta traff bunnen av bøtta. Mye mer applaus hvis vi bommet. I dagens gørrkjedelige regime handler det bare om å treffe tastene: For vi må jo taste inn totalsum. For eksempel 43 kroner for et glass brus, men med tips blir det 56 kroner. Tast tast tast.
Og vi gir så det monner, for man vil jo ikke bli uglesett. Andre yrkesgrupper bør også få tips. Renholdere, for eksempel. Eller de som kjører buss. Et par kroner ekstra for hensynsfull kjøring på humpete asfalt er ikke urimelig. Men av en eller an- nen grunn er det bare folk på bevertningssteder eller drosjesjåfører som stikker av med kaka. Ofte er det fortjent, og jeg synes det er en god skikk. Spesielt i de landene der de ansatte er avhengige av tips for å få endene til å møtes.
Men her i fjorden og i landet har alle en lønn som er til å leve av. Og hvorfor skal noen få betalt for å trykke på en knapp som automatisk fyller opp en halvliter, når de som skal tørke opp etter sølende gjester dagen etterpå må nøye seg med fast lønn? Jeg foreslår et fast sølegebyr som automatisk går til det som politisk ukorrekt kalles vaskekjerringer.
Et hedersord.