Åpningsfester og snorklipping

Hvor går grensen for snorklipping? Er vi i ferd med å nå et punkt der selve åpningsfesten er viktigere enn det som blir åpnet?

Nylig var det mange toppfolk å skue i Prinsessegata i Skien. Egentlig er det mye toppfolk der til vanlig også, men denne dagen var det altså snorklipping. Etter flere år med forfall hadde gata fått litt bedre fortau og flunkende ny asfalt. Siden dette delvis var et såkalt bypakkeprosjekt, så måtte det få litt ekstra oppmerksomhet. Er det noe bypakka har behov for så er det å vise at noe blir gjort utover forsinkelser og overskridelser. Man åpnet altså ei gate som har ligget der siden tidenes morgen (kraftig overdrivelse!) og som strengt tatt bare var rustet opp til akseptabel standard. Det blir som å invitere til innflyttingsfest i heimen etter å ha feid litt foran egen dør eller malt terrassen. Et helt nytt hus, liksom.

Blir det nå snorklipping hver gang det tettes et asfalthull eller det feies ekstra grundig etter en knallhard vinter? Rent generelt mener jeg det er for mye åpning av saker og ting, på samme måte som det er for mange jubileer. Det er imidlertid bare min personlige mening, og den må jeg respektere, som en politiker en gang i tiden sa. Vi unner folk både kake og bilde i avisa. Det er ikke det. Men litt for mange festligheter kan jo ta luven av de åpningene som betyr enda mer. For tiden er det så mange stengte veier som før eller siden må åpnes, at det kan bli nødvendig å innføre skiftordninger i snorklippingsbransjen. Det stunder mot høysesong for folk som er pene i tøyet og som turnerer fylke og kommune med ferdigskrevne taler, saks og minst tre ganger tre hurra. Og hver gang er det kake, så det er nok ingen planer om å stramme inn livreima med det første. Men vi kan ikke leve av å klippe snorene til hverandre.