Det som har skjedd, er at KrF-leder Knut Arild Hareide har bestemt seg

▶ Onsdag avholder Telemark KrF sitt ekstraordinaere fylkesårsmøte for å avgjøre hvem som skal representere fylket på partiets landsmøte den 2. november. Hvem som reiser fra Telemark – og hva de stemmer – kan bli avgjørende for om vi får en regjeringskrise her i landet eller ikke. Parlamentarismens logikk er enkel: Dersom regjeringen ikke har støtte i Stortinget, må den gå av. Nøyaktig hva som gjør at støtten ikke lenger er der, er – strengt tatt – underordnet, men samtidig ikke. Det finnes ingen bestemte saker, som gasskraft (Bondevik) eller bensinpriser (Willoch). Det har – heldigvis – ikke vaert noe Kings Bay. Regjeringen har ikke implodert som følge av intern uenighet (Borten og Syse).

▶ Det som har skjedd, er at KrF-leder Knut Arild Hareide har bestemt seg. For at Jonas Gahr Støre (Ap) bør bli statsminister i et regjeringsalternativ som er avhengig av støtte fra SV. Til tross for at han og partiet brukte en hel valgkamp på å fortelle at KrF ville i regjering med Erna Solberg (H) som statsminister. Uten Frp. Noe som aldri har vaert et reelt alternativ.

▶ Vi forstår Hareide og KrFs dilemma. Vi tillater oss imidlertid å påpeke at retningsvalg er noe et parti bør gjøre og vaere tydelige på før velgerne går til stemmeurnene. Ikke mitt i en periode, og saerlig ikke dersom konsekvensen blir regjeringskrise. Noe det åpenbart blir. KrF har vaert en støttespiller for Solbergregjeringen i fem år. En snuoperasjon nå, uten en bestemt sak, kan fort gjøre at KrF framstår på en måte som kler det dårlig; som et parti som først og fremst er opptatt av å få makt. Slik er politikken, men premissene må vaere tydelige. Det har de ikke vaert fra KrF. Hvem som skal lede landet bør fortrinnsvis skje i dagene etter valgene hvert fjerde år, ikke ett år etter.