Gripende tale fra prisvinner
Faren har sosial angst og sønnen Simen Mastereid leste farens gripende takketale da foreldrene fikk Vestmarkonferansens gründerpris.
▶ Wenche Mastereid ante ikke at ektemannen Arve hadde skrevet en tale hvor han forteller om sin sosiale angst.
▶ Den er årsaken til at han ikke var med da paret med 60 ansatte og 85 millioner i omsetning fikk gründerprisen på Vestmarkonferansen.
▶ Sønnen Simen fikk stående applaus for den gripende talen.
Arve Mastereid valgte å fortelle konferansen med 160 deltakere om sin langt fremtredende sosiale angst. Den er årsaken til at han ikke stilte opp på prisutdelingen på Kragerø resort sammen med sin kone Wenche. Han sammenlikner tanken på å reise seg i en slik forsamling med å skulle trekke alle visdomstennene uten bedøvelse. Han valgte å fortelle om angsten, siden det kunne oppfattes som arrogant å ikke delta.
Mange av tilhørerne ble synlig berørt av talen og alle i salen reiste seg og ga stående applaus.
Mange ansatte
Fra oppstarten av klesbutikken Classique for 26-27 år siden og snekkerverksted har parets firmaer vokst kraftig. De har fire år på rad blitt kåret til Gasellebedrift og i de i alt 14 selskapene er det i dag ansatt 60 personer. Omsetningen er på 85 millioner kroner.
– Vi er sammen om alt, forteller kona Wenche.
Hun forteller at mannen i stort sett hele sitt voksne liv har hatt sosial angst, men hun visste ikke om talen han hadde skrevet før Simen sto ved siden av henne og leste den opp. Paret har tre sønner. Simen og Thomas jobber med foreldrene, mens Olav studerer medisin i Oslo.
Kragerøakademiet
I talen lanserer Arve Mastereidideen om et Kragerøakademi.
Han ønsker at det dannes en arena for å hjelpe folk med ulike begrensninger.
«Målet er å lage et sted for mennesker som hittil har blitt møtt med avslag», skriver Mastereid. Han ønsker at disse skal få oppleve mestring og ber om hjelp fra politikere, investorer, økonomer og andre som han vet har konkret mulighet til å hjelpe med start av Kragerøakademiet,t
Arve Mastereids tale
Tusen, tusen takk for denne påskjønnelsen. Jeg er stolt, ydmyk og skal dele den med mange.
Jeg kjenner ikke så mange av dere personlig. Det er derfor viktig for meg å påpeke at det ikke er jeg som står her. Skulle mange ganger ønske det, mest fordi at han er mye yngre og kjekkere enn meg. Men det er altså min eldste sønn, Simen, som har fått det aerefulle oppdraget å takke for denne prisen.
Jeg fikk nemlig greie på dette i går, og da måtte jeg finne ut hvilken måte jeg best kunne takke for dette på. Siden det å møte personlig ikke var noe alternativ, ble det altså Simen som ble den heldige eller uheldige alt etter som hvordan man ser det.
Som grunn til ikke å møte, kunne jeg selvfølgelig sagt sykdom eller at dressen ikke lenger passet. For de av dere som kjenner meg, så er i hvert fall det siste sant. Men, grunnen til at det ble slik er at jeg i perioder lider av så langt fremtreden sosial angst at en opptreden av dette kaliber må sidestilles med en tur til tannlegen for å trekke samtlige visdomstenner, uten bedøvelse.
Jeg er klar over at mange har denne lidelsen, og mange har den også verre enn meg. Men, det å ha denne utfordringen i kombinasjon med det å vaere en såkalt Gründer er kanskje ikke så vanlig. I tillegg er et det svaert utfordrende at angst misforstås med det å vaere arrogant. Det er altså så langt unna sannheten som det er mulig å komme. Jeg er utrolig takknemlig og stolt over at vi har mottatt en slik pris som dette, og skulle selvfølgelig helst ha stått her sammen med Wenche for å motta den. Men det anser jeg som umulig akkurat nå.
Grunnen til at jeg har valgt å vaere så åpen om mine utfordringer i et fora som dette er at jeg, på grunn av mine egne erfaringer, mener at jeg bestemt har noe å bidra med for å hjelpe personer som har det langt verre enn meg.
Det er riktig at jeg, i samarbeid med mange andre, har startet og driver flere selskaper. Dette er selvfølgelig vel og bra, men det som er både verktøyet og målet når man driver forretninger, er penger. I perioder så føler jeg at dette jaget om penger både kan vaere overveldende og lite givende. Og det bidrar nok også til at angsten blir enda mer fremtredende.
Men, det at jeg nå engang har disse personlige erfaringene har ført til at jeg oppdaget noe som virkelig har gitt meg mye mer tilbake enn jakten på det ultimate overskuddet. Jeg begynte etter hvert, ved hjelp av NAV og Delecto, å ansette mennesker med ulike utfordringer. Mennesker som av ulike grunner slet med å komme seg ut i arbeidslivet og som jeg mener samfunnet har for dårlige virkemidler og ordninger til å hjelpe. Etter hvert har også disse menneskene blitt noen av mine mest lojale og pliktoppfyllende ansatte.
Det er mange støtteordninger, og det er mange tiltak. Mye er kjempebra, men det er også noe som er dårlig. Og, det er svaert vanskelig for de aller svakeste å
få innpass. I tillegg tror jeg behovet er mye større enn det offisielle tall viser. Det har jeg inderlig lyst til å g jøre noe med.
Mitt store mål er derfor å få på plass Kragerøakademiet. Målet er å lage et sted for mennesker som hittil har blitt møtt med avslag, og som har blitt plassert i tiltak de egentlig ikke hører hjemme i. Vi skal kunne tilby et vidt spekter av arbeidsoppgaver og mennesker skal bli spurt om hva de egentlig har lyst til å drive med. Hovedmålet må vaere å gi folk mestring. Det er nemlig det som på sikt kan føre folk tilbake i et langsiktig arbeidsforhold. Ungdom som ikke passer inn i det tradisjonelle skolesystemet skal kunne komme til oss for å drive med noe de skikkelig liker. Og, bare tenk hvor mange som sitter hjemme med en kjempeide som det aldri blir noe av fordi de, akkurat som jeg, ikke tør å stå på en talestol som denne for å pitche ideen sin for investorer, eller klarer å lage en overbevisende søknad til f.eks Innovasjon Norge. På Kragerøakademiet skal det vaere mennesker tilknyttet som kan hjelpe dem også videre.
Fullt mulig at denne talen skulle vaert holdt et annet sted, og i en annen anledning. Men, i denne salen sitter det personer med reell påvirkningskraft. Naeringslivsfolk, politikere, investorer, økonomer og andre som jeg vet har konkret mulighet til å hjelpe oss i gang. Jeg kunne derfor ikke la sjansen gå ifra meg, selv om det da ikke er meg som står her personlig. Håper jeg uansett nå har sådd et frø som etter hvert kan bli til noe stort, og at noen tar kontakt hvis de vil høre mer, eller mener de har noe å bidra med. Spesielt hadde det vaert hyggelig hvis våre politikere, kanskje spesielt ved naeringsministeren, hadde vist interesse for prosjektet. Kragerøakademiet skal realiseres på en eller annen måte, men det går selvfølgelig fortere hvis vi kan få hjelp av flere.
Til slutt vil jeg igjen takke for prisen, og rette en spesiell takk til Geir Lia som nå er veldig involvert i våre planer på Fikkjebakke. I tillegg vil jeg takke Jon Guste Pedersen som har vist vilje og evne til å se løsninger som har ført til at saert tiltrengte arbeidsplasser har blitt vaerende i Kragerø samt at nye har blitt skapt.