Onsdagstreff
▶ Lie bydelshus kl. 11 Onsdagstreff - senior. Underholdning, loddsalg og hyggelig prat. Salg av vafler og kaffe mm. fra kafeen. Åge og Arild underholder. Inngang kr 30,- Torsdag 4. oktober 2018 ble Tore Edvins siste dag. Ildsjelen, hedersmannen, min venn, kollega, en bauta for IF Skidar gjennom flere 10-år og aeresmedlem i klubben er borte. Han ble 79 år.
Tore hadde tilnavnet «Labben». Dette likte han svaert dårlig. Jeg skriver det likevel fordi mange ikke kjente hans egentlige navn. Ved å nevne tilnavnet vet mange tusen i Telemark hvilken stor personlighet som har gått bort. Hans kallenavn var slik jeg ser det, en hedersbetegnelse.
Tore ble ansatt første gang som sesongarbeider hos Skiens Park og Beplantningsvaesen 22. juni 1955. Det er i grunnen fascinerende å se hvilket beskrivende navn avdelingene i kommunen valgte den gang. Tore ble på sin post i 46 år som ansatt i parkvesenet.
Tore var en kar man kunne stole på. I sitt arbeid var han dyktig, nøyaktig, og reiste ikke fra noen oppgave før den var slik at det framsto som perfekt. Det var aldri nødvendig for Tores ledere å sjekke utførelsen. I en kort periode på 90-tallet var jeg parksjef og ble kjent med Tore på en litt annen måte enn vårt fellesskap som Skidarpatrioter. Hans faste oppgaver på jobb var bl.a. klipping av de fleste fotballbaner rundt om i byen. Paulinehjemmet, Stevneplassen, og Skien sykehjem var også blant hans domener. Alle hans oppgaver ble utført på en glitrende måte.
Etter arbeidstid tok han sin egen gressklipper til Skidar og klippet alle kantområdene rundt den vakre stadion Helges Plass. Dette var ikke kommunens ansvar, og han jukset aldri ved å ta det i arbeidstida. Det var viktig for Tore å ikke blande roller. Andre dager vandret han utover Stubbesletta og Bølehøgda og klippet plener for de eldre som ikke lenger hadde krefter til egen innsats. Når man drar en gressklipper gatelangs flere kilometer, blir nok stilen mer «labbing» enn vandring. Det er derfor jeg mener at hans tilnavn er en hedersbetegnelse!
Etter at Tore ikke lenger sjøl hadde krefter, stilte naboer opp. Takk til Bjørg og Per for deres innsats, og til Knut som tok over arealene utafor kunstgressbanen på Skidar. Da vi bygde kunstgressbanen, satt vi på Tore Edvins benk i nordøstre hjørne. Tore hadde da brukket lårbeinet første gang. Anlegget var en motivasjon for at han kom seg på beina og fulgte med på anlegget. Stundene på benken er et av mange minneverdige minner.
Tores egen hage med rhododendronbusker og nøye ivaretatte frukttraer var sånn at de som gikk forbi, stoppet opp. Mange tenkte: Så vakkert. For en kar.
Hvis det må velges ett ord for å beskrive Tore, er ordet: Omsorgsfull. Tore hadde stort sett alle roller i Skidar: Banemann, oppmann, trener og venn. Han reiste med laga som kanskje den første i Telemark til Norway Cup, og andre turneringer utafor Norge. Tore telte opp minst tre ganger ved hver bussavgang for å vaere sikker på at alle var med. Hvis det skjedde noe blant Skidars gutter og jenter, stilte han opp på en fantastisk måte. I forbindelse med en trafikkulykke stilte han opp hver dag med hjelp og trøst. Tore kjøpte TV som de kunne ha på rommet. Det er mange i Skidar som satte pris på Tore. I de siste åra var Hanne, Guri og Roger sentrale ildsjeler. Gode etterfølgere av Helge Usterud og Bjarne Ferjemann Hansen.
IF Skidar skal nå bygge en tennisbane på enden av Stubbesletta. Søknader om tilskudd er sendt. Vi er alle enig om at denne arenaen skal ha navnet «Tore Edvins Plass». Det var Tore stolt av. Vi ser fram til å skru opp skiltet.
En side av Tore som ikke er så godt kjent, er hans store interesse og lidenskap for håndverk og billedkunst. Dette var en svaert viktig del av hans liv. I hans bolig på Bratsberg var alle veggene fylt med malerier, akvareller og andre kunstgjenstander. Det meste var laget av lokale kunstnere som Halvor Christiansen, Håkon Fjelldalen, Arnfinn Klakegg og Meta, Marit Benthe, Turid og Gita fra Norheimfamilen, og tepper og annet håndarbeid laget av Gudrun Nilsen. Mer enn 100 kunstverk var utstilt på vegger, hyller og tak. Da han ble lagt inn på Skien Helsehus og etter hvert Gulset sykehjem, ble Gita, Bjørn, og jeg kurerer med leveranser av kunst til rommet hans. En gang kom jeg til å si at nå er det ikke plass til mer. Tore fant plass til mer. Han så på meg, smilte, og sa: «Det gikk, det!»
Takk Tore for din innsats, for alle gode minner. Ditt minne vil skinne som en stjerne for all tid. ▶