Fødte mens byen ble bombet i filler
Fredag er det 75 år siden 21 mennesker mistet livet på Rjukan – og ei jente ble født og fikk tilnavnet «Bombine».
▶ Det er 75 år siden 199 allierte bombefly slapp lasten sin over Rjukan og Vemork.
▶ Mens bombene eksploderte og 21 sivile døde, lå Aaste Tefre (101) på Rjukan sykehus og fødte datteren Mari, også kalt «Bombine».
Mari Tefre ble døpenavnet til jenta som ble født på Rjukan sykehus, på det som er blitt kalt den mørkeste dagen i byens historie. Moren hennes, Aaste, er 101 år nå og husker godt 16. november 1943. Den morgenen våknet hun opp hjemme hos foreldrene sine på gården Berge på Miland, og skjønte at nå ville babyen ut.
– Jeg måtte av gåre til sykehuset. Det var gråtidlig på morgenen, men pappa spente for hesten. Han hadde festet en kasse på sleden og lagt et ullteppe oppå den. Der satt jeg mens vi kjørte nedover mot bygda, husker Aaste.
Bil hadde de ikke på gården i 1943. Det var en røff tur for en høygravid kvinne nedover de bratte bakkene til hovedveien på Miland.
Slengt hit og dit på isen
Aaste forteller at føret var slik det ofte kunne vaere i Tinn i november: Det hadde først kommet snø, så regn som dannet grått slaps før frosten kom og forvandlet slapset til ruglete, hard is.
– Sleden ble slengt hit og dit på det ruskete føre. Noen steder var veien dekket av hard is og andre steder var det bare sand og grus. Jeg var ikke nervøs når pappa holdt i tømmene, men ubehagelig var det nok, sier Aaste.
Turen med hest og slede gikk ned til Miland, et par kilometer nedenfor gården. Der sto sykebilen og ventet for å kjøre henne videre, omtrent en mil opp til Rjukan sykehus.
– Den var mer behagelig enn sleden til far. Alt føltes trygt og godt og slik det skulle vaere, sier hun.
Hverken hun eller pappa Knut vet at himmelen snart skal formørkes av nesten 200 bombefly.
Norsk Hydro har store fabrikker på Rjukan og på Vemork, noen få kilometer lenger opp i dalen. Begge steder produseres råstoff som er viktig for det tyske krigsmaskineriet. De allierte er aller mest bekymret for at tyskerne får tilgang til tungtvann, som er et biprodukt fra hydrogenfabrikken på Vemork. Det kan hjelpe Hitler å lage atombomber, og det kan i så fall gi tyskerne et avgjørende overtak i verdenskrigen.
Naziztene prøvesprengte atombombe
Mange har hevdet at nazistene aldri var i naerheten av å utvikle noen atombombe. Dette stemmer ikke, forteller Gunhild Lurås ved Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan.
– Nye bøker basert på arkiver som er åpnet i senere tid viser at tyskernes atomprosjekt var militaert og at de prøvde å utvikle en atombombe. Tyskland hadde til og med en liten atomprøvesprengning i 1945, sier Lurås.
Høygravide Aaste Tefre visste lite om tungtvann, sabotasjeplaner og kappløpet for å utvikle atombomber, men følte at Rjukan sykehus var det tryggeste når hun skulle føde sitt første barn.
– Rjukan sykehus var et av de mest moderne og velutstyrte i landet. Der hadde de utstyr som ellers bare de store sykehusene i Oslo hadde, forteller hun.
For det var Norsk Hydro som tok ansvar for det meste i Rjukan-samfunnet, og de sparte ikke på noe.
Aaste hadde flyttet til Gransherad da hun giftet seg. Noen uker før hun ventet barn reiste hun hjem til mor og far ved Miland, slik at hun kunne føde på Rjukan sykehus istedenfor Notodden som hun egentlig sognet til. I tillegg til godt utstyr og flinke leger hadde nemlig Rjukan sykehus noe som ingen andre i verden kunne skilte med: «Søster Aaste», som var Aastes tante.
– Hun var utdannet sykepleier fra Minneapolis, og utstrålte en ro og en trygghet som betød mye for meg som skulle føde mitt første barn, sier Aaste.
Det ble bruk for da roen hennes da bombeflyene dundret over sykehuset, som under krigen hadde store, røde kors på taket for å vise at dette var nettopp et sykehus og ikke et legitimt mål for luftangrep.
To tungtvannsaksjoner før bombingen
Tungtvannet gjorde at Rjukan ble åsted for flere av de mest spektakulaere sabotasjeaksjonene under andre verdenskrig. Den første aksjonen fikk navnet «Operation Freshman» og fant sted i november 1942. Britiske ingeniørsoldater ble fløyet inn over Norge i store glidefly. De skulle landet på Hardangervidda og tatt seg ned til Vemork for å ødelegge fabrikken. Men operasjonen ble en fiasko og endte i tragedie. Flygerne fant ikke fram og tre av fire fly styrtet på Vestlandet. 41 mann døde, mange av dem i flystyrtene. Resten av mennene ble arrestert av tyskerne, og flere ble utsatt for tortur og avhør. Alle som kom levende fra ulykken ble henrettet av tyskerne.
Kart over Vemork lå igjen i flyene, så tyskerne fant fort ut hva som var målet for de engelske soldatene. Den tyske okkupasjonsmakten skjerpet derfor vaktholdet på Vemork.
Natt til 28. februar 1943 klarte likevel de mest berømte tungtvannsheltene – ledet av Joachim Rønneberg – å ta seg usett inn i tungtvannskjelleren, i det som ble kalt «Operation Gunnerside».
De festet sprengstoff på tungtvannscellene og kom seg levende unna. Aksjonen ble betraktet som en suksess, men det tok ikke så lang tid før skadene var reparert og produksjonen i gang igjen.
Dette er bakteppet når de britiske og amerikanske flyene naermer seg Rjukan og Vemork med over 1000 bomber i lasten. Bombingen vil sette sivilbefolkningens liv og eiendom i fare, og ingen på Rjukan blir informert om hva som skal skje.
– Den norske eksilregjeringen i London blir heller ikke varslet om bombeplanene, forteller Gunnhild Lurås ved Industriarbeidermuseet.
2000 soldater på jobb i bombeflyene
Mens Aaste ble innlagt på Rjukan sykehus var ektemannen Hølje på jobb på Årlifoss kraftstasjon i Gransherad. Han skal ha fått meldinger om at bombefly var på vei mot Rjukan.
– Han hadde nok en nagende uro, sier Aaste.
Etter hvert kunne nok Hølje se og høre den luftbårne armadaen på vei nordover. Det går ikke stille for seg nå 199 militaerfly kommer i tette puljer over land. De aller fleste flyene var av typen B-17 «Flying Fortress» og B-24 «Liberator».
«Flying Fortress» var et firemotors bombefly som kunne baere åtte tonn med bomber. Det var utstyrt med to mitraljøser som var betjent av hver sin skytter, først og fremst til å forsvare seg mot angrep fra fiendtlige fly. Flyet ble produsert av Boeing-fabrikken fra 1940, og ble brukt både av amerikansk og britisk flyvåpen.
«Liberator» var også et amerikanskprodusert fly med fire motorer. Det kunne baere 3,6 tonn bombelast. Flyene hadde standard bemanning på ti personer. Det var altså et par tusen allierte soldater og offiserer på jobb i lufta over Vestfjorddalen denne kalde novemberdagen i 1943. Det tok over ni timer fra de første flyene tok av fra England til de siste var tilbake på jorda igjen, noe som gjorde det til et av de lengste bomberaidene som ble utført av 392. bombegruppe.
Valgte å bombe i lunsjpausen
Klokka 11.33 går flyalarmen, både på Vemork og nede på Rjukan. Snart kan alle på bakken høre flyduren og se flokken av mørke fugler på himmelen. Klokka 11.42 slår de første bombene ned på Vemork. Tidspunktet er valgt for at faerrest mulig sivile skal bli drept; det er nemlig spisepause på fabrikkene, og de fleste arbeiderne er ute av produksjonslokalene som er bombeflyenes mål.
Det smeller og smeller og smeller. I over 20 minutter kommer stadig nye bølger av bombefly. Flyene slipper 711 bomber på 500 kg og 295 bomber på 250 kg. Til sammen 1.006 bomber, men bare et lite fåtall treffer faktisk det de skal. Hensikten er å ramme Hydros produksjonsanlegg på Vemork og på Rjukan, men det er 1943 og det finnes ikke som slikt som kirurgisk presisjon.
Bommet med mange kilometer
I rapportene fra flyskvadronen 392. bombegruppe står det at bombene ble sluppet fra 14.000 fots høyde. Det tilsvarer over 4000 meter. Det er ikke akkurat presisjonsbombing de driver med.
Noen bomber traff over én mil fra
målet. Flere bolighus ble truffet, jernbanestasjonen på Rjukan blr skadd av splinter og hundrevis av vindusruter ble knust av trykket fra eksplosjonene.
Kraftstasjonen fikk fire treff, og rørledningene ble ødelagt. To bomber traff hydrogenfabrikken. De ødela de fire øverste etasjene og blåste ut 14.000 glassruter. Én tungtvannscelle ble rammet og 60 kilo tungtvann gikk tapt. Det var nok mindre enn bombepilotene hadde håpet på, men det ble likevel ble slutten for tungtvannsproduksjonen på Vemork.
Seks bolighus på Vemork og Våer ble ødelagt og mange skadd. Alle bolighus på Vemork var ubeboelige.
Hengebrua ble over elva ble også truffet, og hang etter én baerekabel. På Våer ble et bolighus ødelagt og barneskolen skadd.
21 mennesker døde
Omtrent 100 mennesker skal ha mistet alt de hadde. Norsk Hydro takserte skadene sine til drøyt 14 millioner kroner, en enorm pengesum i 1943. Det mest tragiske er likevel at et bomberom på Vemork blir truffet. Her dør mange personer. Ifølge Norsk Industriarbeidermuseum døde 21 personer av de alliertes bombing. Flere ble skadd og innlagt på sykehuset.
Fra senga på Rjukan sykehuset merket ikke Aaste stort til bomberegnet utenfor, så vidt hun kan huske.
– Jeg kan ikke huske at jeg hørte flydur eller smell fra bombene. Vi som var pasienter visste ikke noe om det som skjedde, men vi merket at det ikke var den roen som pleide å ligge over sykehuset. Det ble plutselig mer travelt, og senga mi ble kjørt litt hit og dit. Til slutt ble jeg og noen andre kjørt inn på et rom på baksiden av sykehuset. Der lå vi så og si inntil Vestfjorddalens trygge vegg, sier hundreåringen.
Det er først og fremst sykepleiernes innsats hun husker. Og selvsagt den «lille bylten» som fyller 75 år i nest uke. Selv etter 75 år kommer tårene når hun tenker tilbake på det vesle nurket sykepleierne la på brystet hennes.
– Tante og de andre sykepleierne må ha visst om bombingen utenfor, men klarte likevel å utstråle ro og trygghet for oss pasientene, sier Aaste.
Varden skrev ikke om bombingen
Hun husker ikke lenger om det var en lang fødsel eller om det var fort gjort, men hun husker godt gleden. Og hun husker at hun fikk besøk av moren sin, som kom syklende på hålkeføre hjemmefra.
Tante og de andre sykepleierne må ha visst om bombingen utenfor, men klarte likevel å utstråle ro og trygghet for oss pasientene.
Aaste
– Mor kom samme dag som jeg fødte. «Var du ikke redd for at det skulle komme tyske soldater og stoppe deg,» spurte jeg. «Jeg ville sett den tyske soldaten som kunne nekte en mormor å se sitt eget barnebarn,» svarte hun.
Nyheten om bombingen av Rjukan ble dysset ned av mediene som fikk lov å komme ut i det tyskokkuperte Norge. Det var tyske seiere og allierte nederlag som skulle omtales. I Varden sto det ikke ett ord om bombingen av Rjukan i dagene etter 16. november 1943.
I 1941 ble Vardens redaktør arrestert, og Quislings NS-parti satte inn NS-mannen Sigurd Skaun som ny redaktør.
Sigurd Skaun var ingen tøffing, ifølge jubileumsboka «Varden fra fjord til fjell i 125 år». Antakelig har han blitt usikker på hva sensuren forventet av ham da de allierte bombeflyene slo til i Telemark, så han valgte å ligge lavt i terrenget. I ettertid finner vi bare én artikkel i Varden som har noe med bombingen å gjøre: 20. november har Varden en liten artikkel med overskriften «Ektepar fulgtes i døden.»
«Plutselig dødsfall»
Artikkelen innledes slik: «Ekteparet Astrid og Thorleif Brokka er plutselig avgått ved døden på Vemork den 16. november.» Avisa forteller at Thorleif Brokka var 29 år, han kom fra Melum og jobbet på vannstoffabrikken på Vemork. «Det plutselige dødsfall har gjort et dypt inntrykk blant venner og kjenninger og deltakelsen med de pårørende er almindelig» står det til slutt i artikkelen. Noen dager senere står dødsannonsen på trykk, men også den ser ut til å vaere sensurert; den sier ingenting om årsaken til at ekteparet døde.
Rjukan Dagblad kom også ut med NSredaktør under krigen. Når byen lå delvis i ruiner kunne ikke lokalavisa late som ingenting, og brukte bokstavelig talt krigstyper på førstesiden sin neste dag: «Amerikansk flyangrep mot Rjukan og Vemork i går. Hittil er det fastslått at 20 mennesker er drept. Mange hus ødelagt som følge av angrepet.»
«Bombine Royal Airforce»
Historien om fødselen midt i bomberegnet har fulgt Mari Tefre Kveseth i alle de 75 årene hun har levd. Iblant har andre i familien brukt det noe uvanlige kjaelenavnet «Bombine».
– Far min pleide tulle med å kalle meg «Bombine» eller «Bombine Royal Airforce», smiler hun.
Den dramatiske historien om Maris fødsel har aldri blitt gjort noe stort nummer ut av, men hver gang hun har fylt runde år har Rjukan mintes bombingen som ødela byen og tok så mange liv.
Mor-Aaste ble liggende i flere dager på Rjukan sykehus i november 1943. Noe av det hun husker best er kirkeklokkene som ringte igjen og igjen for dem som døde. I dag vet vi at 21 mennesker mistet livet under bombingen. De fleste av dem var bosatt i Rjukan og området rundt. Alle var noens sønn eller datter, far eller mor, venn og nabo. For noen år siden ble Aaste intervjuet om dramaet av sitt barnebarn, Aaste Kveseth, som er journalist i NRK P2:
– Kirkeklokkene ringte og ringte og ringte i dagene etterpå. Det var et trist landskap i en solløs dal, der kirkeklokkene minnet om de mange som skulle hedres og føres i jorda. Det var trist.
Til Varden forteller Aaste at en hun hadde gått på skole med mistet livet i bombingen, men det fikk hun først vite en stund etterpå. For henne selv ble kontrasten voldsom mellom død og ødeleggelse i byen utenfor, og hennes egen glede over nytt liv.
– I all tragedien 16. november ble det for vår vesle familie et stort høydepunkt i livet, sier hun.