Den fine, kalde klagetida

Vinteren er en mye bedre tid for klagerne enn for eksempel høsten. Om høsten skjer det nesten ingenting. Når jeg skriver klagerne, så er det selvsagt bilistene det siktes til. De to folkegruppene er naermest et slags synonym.

Vinteren byr på glatte veier som aldri blir strødd, brøytet eller saltet. Alt dette fører til at folk mister humøret helt, noe som til sjuende og sist også kan gå utover helsa. Det er også veldig rart at det er i vår egen gate det alltid blir brøytet sist. Jeg har ikke tall på hvor mange tips jeg har fått om at brøyteplogen prioriterer gata der ordføreren eller rådmannen bor. Spesielt rådmannen i Porsgrunn, enda han bor i en helt annen kommune.

Men det hadde blitt lite å klage over uten disse gode konspirasjonsteoriene.

Om sommeren kan vi saktens klage over at feiebilen er ute litt seint, eller at kommunen har glemt å plukke opp all søpla som vi har kastet. Høsten byr på mye løv, og om våren har de ikke blitt kvitt all grusen som ligger der til tross for at kommunen aldri strør. Men vi blir ikke imponert.

For det er lite som kan slå vinteren, der det veksler mellom regnvaer og sludd samt snø. Mye vind er det også. Da kan det klages naermest hver eneste dag uten at det virker overdrevent. I borettslaget der vi bor var det for flerfoldige år siden en brøytesjåfør som skulle komme med plogen umiddelbart hvis Kong Vinter banket på døra. En gang kom han aldri, og da gikk ryktene om at han hadde reist til Syden. Han orket ikke all den snøen. Men spesielt sant var det ikke, viste det seg i ettertid. Likevel ga historien oss et slags moralsk løft i kampen for tilvaerelsen, der vi måtte vasse i snø til opp til stortåa, og vel så det.