Gone in 60 seconds

Varden - - HELG - Tom Erik Thor­sen, sjef­re­dak­tør

Det er en fre­dag mor­gen i no­vem­ber. Jeg rus­ler mot ba­det i slå­bro­ken, slik som van­lig er en helt gjen­nom­snitt­lig mor­gen. Jeg gløt­ter ut vin­du­et, som jeg all­tid gjør, for å se om va­e­ret hen­ger på greip. In­tet unor­malt. Men vent litt. Par­ker­te jeg bi­len et an­net sted i går kveld? Jeg gnir meg i øyne­ne, bok­sta­ve­lig talt. For bi­len er gans­ke en­kelt ikke der jeg sat­te den. Den er rett og slett borte.

Med lett sti­gen­de puls fin­ner jeg fram te­le­fo­nen. Ikke for å rin­ge noen, men for å se om den kan gi svar. Og det kan den, for det er tale om en for­holds­vis ny bil, med dit­to pro­gram­vare som – blant mye an­net – vi­ser hvor bi­len be­fin­ner seg til en­hver tid. Jeg blir, mildt sagt, over­ras­ket over at bi­len min står par­kert på Gul­set i Ski­en. 8 kilo­me­ter fra der den skul­le ha stått. Bi­len be­gyn­te å be­ve­ge på seg klok­ken 03.44.

Sjel­dent har jeg ut­trykt et mer ekte­følt «hae..?» enn når jeg stu­de­rer bi­lens natt­li­ge kjøre­tur. Det be­gyn­ner å gå opp for meg at noen rett og slett har stjå­let bi­len min. Noe som er mer enn litt finur­lig, for det er ikke mu­lig å kjø­re en desi­me­ter uten bil­nøk­ke­len. I etter­tid har jeg snak­ket med and­re, som har bodd like i naer­he­ten, som har opp­levd at uved­kom­men­de har va­ert in­ne i hu­set for å hen­te bil­nøk­le­ne og de­ret­ter fre­se av går­de med bi­len.

Det er ikke helt una­tur­lig å rin­ge po­li­ti­et, som mø­ter meg vel­vil­je og ser­vice. Et­ter­som jeg har den nøy­ak­ti­ge adres­sen for hvor bi­len be­fin­ner seg, er det en smal sak å fin­ne den. Hunde­pa­trul­jen har for­søkt å spo­re opp bil­tju­ven, men «det var for kaldt i bak­ken». De hyg­ge­li­ge po­liti­be­tjen­te­ne tar prø­ver av in­ven­ta­ret for å se om de kan få «treff». Bi­len er pent par­kert og like hel, men inn­ven­dig har de ikke ak­ku­rat ryd­det. Barne­vog­nen i ba­ga­sje­rom­met har fått bli. Ben­sin­kor­tet med Mas­ter­card-funk­sjon er borte. Po­liti­fol­ke­ne tar no­ta­ter og sier at det blir opp­ret­tet en an­mel­del­se på for­hol­det. Jeg byt­ter nøk­ler, sper­rer kort og pri­ser meg lyk­ke­lig over at bi­len ikke er over al­le hau­ger. Jeg kjen­ner på en fø­lel­se av frust­ra­sjon og ir­ri­ta­sjon over at noen kan va­ere så frek­ke. At man ikke kan ha tin­ge­ne sine i fred.

Fre­dag kveld drys­ser det inn tekst­mel­din­ger på te­le­fo­nen, og jeg skjøn­ner raskt hvor­for. Kre­ditt­kor­tet som lå i bi­len er for­søkt brukt. Uten nyt­te, selv­sagt, for det er for lengst sper­ret. I lø­pet av hel­gen og man­dag mor­gen fin­ner jeg ut at kor­tet er for­søkt brukt til en rek­ke kjøp. Den el­ler de som har kor­tet mitt har, blant an­net, for­søkt å be­stil­le mat­va­rer for 4000 kro­ner fra Ko­lo­ni­al.no, fyl­le på et mo­bil­abon­ne­ment og teg­ne et tv-abon­ne­ment. Et­ter­fors­ke­ren i meg våk­ner. Med mind­re kor­tet mitt er solgt vi­de­re til noen and­re, har bil­tju­ven av­slørt seg selv! Jeg er på trå­den til en av le­ve­ran­dø­re­ne, som ikke vil opp­ly­se om hvem som har for­søkt å hand­le hos dem med mitt kort. Det må i så fall po­li­ti­et spør­re om, er sva­ret. Lo­gisk nok, så jeg rin­ger po­li­ti­et.

Man­dag for­mid­dag sva­rer po­liti­man­nen at det ikke er opp­ret­tet en an­mel­del­se, og lu­rer på om det er greit at jeg rin­ger da­gen et­ter. Vel­dig man­ge and­re valg har jeg an­ta­ge­lig ikke, så jeg sier «jaha» og «ja vel» før sam­ta­len blir brutt. En tid etter­på rin­ger po­li­ti­et til­ba­ke og sier at det visst­nok fin­nes en sak på det, så han kan leg­ge til opp­lys­nin­ge­ne jeg kom­mer med.

Noen da­ger se­ne­re får jeg brev i pos­ten som be­kref­ter at bil­ty­ve­ri­et på fre­dag er an­meldt. Så går det noen da­ger, før et nytt brev kom­mer. Po­li­ti­et kan nå for­tel­le at de har hen­lagt sa­ken på man­dag. Sa­ken blir alt­så hen­lagt sam­me dag som po­li­ti­et først opp­ly­ser til meg at det ikke er opp­ret­tet «en sak», og hvor jeg over­le­ve­rer opp­lys­nin­ger som po­ten­si­elt kan føre til at kjelt­rin­gen(e) blir hek­tet. Man skal va­ere for­sik­tig med å tro for mye, men her må po­li­ti­et ha gjen­nom­ført en helt used­van­lig rask etter­forsk­ning, el­ler så har de ikke brydd seg med sa­ken i det hele tatt.

Jeg har fått bi­len til­ba­ke. Like hel. Alt er ok et­ter ymse styr med lås- og nøk­kel­byt­ter og det som hø­rer med. Jeg har det helt fint. Jeg for­står også vel­dig godt at po­li­ti­et har vik­ti­ge­re og mer al­vor­li­ge sa­ker å be­fat­te seg med. Jeg vet ut­mer­ket godt at kri­mi­na­li­te­ten er blitt grense­løs, al­vor­lig, kom­pli­sert og kre­ven­de – og at det­te fø­rer til prio­ri­te­rin­ger ikke al­le li­ker.

Li­ke­vel: Noen stjal bi­len min. Tro det el­ler ei, men det er ikke helt uvik­tig for meg. Fø­ler jeg at po­li­ti­et tok det­te på al­vor? Sva­ret gir seg selv. Det enes­te kon­kre­te som har kom­met ut av sa­ken, er at po­li­ti­ets porto­kost­na­der, for to verdi­løse brev til meg, har økt.

Po­en­get er imid­ler­tid ikke at jeg, min sak og min bil er så vik­tig, men det­te: Det­te skjer hver bi­di­ge dag. I som­mer kun­ne NRK for­tel­le at nye Oslo po­liti­dis­trikt had­de fått inn 84.805 an­mel­del­ser. 55.448 av dem ble hen­lagt. 337 volds­sa­ker, 437 nar­ko­tika­sa­ker, 13 se­de­lig­hets­sa­ker – al­le med kjent gjer­nings­per­son – er blant de 3337 sa­ke­ne som er hen­lagt på grunn av ka­pa­si­tets­pro­ble­mer. Sagt på en an­nen måte: Selv ikke når man vet hvem som står bak ugjer­nin­gen, går sa­ken rett i bøt­ta.

Sik­ker­hets­råd­gi­ver Thor Mar­tin Bjer­ke i ho­ved­or­ga­ni­sa­sjo­nen Vir­ke, sa til NRK at man­ge av bu­tik­ke­ne de re­pre­sen­te­rer har mis­tet tro­en på å an­mel­de sa­ker til po­li­ti­et: – Un­der­slags­sa­ker an­mel­der man snart ikke i det hele tatt. Sa­ke­ne blir na­er­mest auto­ma­tisk hen­lagt og hen­leg­gel­sen gjør det vans­ke­li­ge­re å rei­se en ar­beids­retts­sak etter­på, sa Bjer­ke.

Den­ne uken brakt VG en sak om Vest po­liti­dis­trikts nye spe­sial­grup­pe, som skul­le gjø­re etter­fors­kin­gen av vold­tekts­sa­ker bed­re og ras­ke­re. På to år har grup­pen etter­fors­ket og fer­dig­be­hand­let 173 sa­ker. 163 av dem er hen­lagt. I kun ti sa­ker er det tatt ut til­ta­le.

Her i avi­sen har vi, igjen og igjen, for­talt om hvor mye tid po­li­ti­et bru­ker på å etter­fors­ke sa­ker. Ett av sva­ert man­ge ek­semp­ler er man­nen i 40-åre­ne fra Ski­en, som en april­dag i 2013 fikk po­li­ti­et på dø­ra. Der fant de in­tet mind­re enn 16,5 kilo nar­ko­ti­ka. I av­hør sam­me dag la han kor­te­ne på bor­det. Det tok nes­ten fire år før sa­ken kom for ret­ten, i ja­nu­ar 2017. Ting­ret­ten kun­ne ikke gjø­re an­net enn å re­du­se­re straf­fen kraf­tig. Man­nen slapp med ett år og én må­ned i feng­sel.

Hvis det er noe jeg ikke kan kla­ge på, er at det tok lang tid. Det tok sna­re­re så kort tid å eks­pe­de­re sa­ken min ut av verden at jeg rett og slett blir for­und­ret og ir­ri­tert. Ni­co­las Ca­ge had­de ho­ved­rol­len i en po­pu­la­er film for snart 20 år si­den, som hand­let om en bil­tjuv som måt­te knab­be 50 luk­sus­bi­ler på fire da­ger for å for­hind­re at bro­ren blir drept. Den het Gone in 60 seconds. Jeg har in­gen bror, og i al­le fall in­gen som står i fare for noe. Det er åpen­bart til­fel­dig at bil num­mer 50 i fil­men var en Vol­vo V70R og at jeg kjø­rer en Vol­vo sta­sjons­vogn. Det er hel­ler det at jeg fø­ler at gone in 60 seconds er dek­ken­de for hvor po­li­ti­ets be­fat­ning med min sak.

Jeg har ikke noe å ut­set­te på po­liti­fol­ke­ne jeg snak­ket med i min sak. De var hyg­ge­li­ge og hjelp­som­me. Jeg for­ven­ter hel­ler ikke at po­li­ti­et set­ter him­mel og jord i be­ve­gel­se for småt­te­ri. Jeg me­ner imid­ler­tid ikke at det er for mye for­langt å bli tatt på al­vor. Mitt ek­sem­pel er kun ett av sva­ert, sva­ert man­ge. Som åpen­bart gjør noe med til­li­ten. Det er ikke po­liti­eta­tens man­ge hard­tar­bei­den­de kvin­ner og menn det er noe galt med. Det er sys­te­met.

God helg, Tele­mark!

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.