Gone in 60 seconds

Det er en fredag morgen i november. Jeg rusler mot badet i slåbroken, slik som vanlig er en helt gjennomsnittlig morgen. Jeg gløtter ut vinduet, som jeg alltid gjør, for å se om vaeret henger på greip. Intet unormalt. Men vent litt. Parkerte jeg bilen et annet sted i går kveld? Jeg gnir meg i øynene, bokstavelig talt. For bilen er ganske enkelt ikke der jeg satte den. Den er rett og slett borte.

Med lett stigende puls finner jeg fram telefonen. Ikke for å ringe noen, men for å se om den kan gi svar. Og det kan den, for det er tale om en forholdsvis ny bil, med ditto programvare som – blant mye annet – viser hvor bilen befinner seg til enhver tid. Jeg blir, mildt sagt, overrasket over at bilen min står parkert på Gulset i Skien. 8 kilometer fra der den skulle ha stått. Bilen begynte å bevege på seg klokken 03.44.

Sjeldent har jeg uttrykt et mer ektefølt «hae..?» enn når jeg studerer bilens nattlige kjøretur. Det begynner å gå opp for meg at noen rett og slett har stjålet bilen min. Noe som er mer enn litt finurlig, for det er ikke mulig å kjøre en desimeter uten bilnøkkelen. I ettertid har jeg snakket med andre, som har bodd like i naerheten, som har opplevd at uvedkommende har vaert inne i huset for å hente bilnøklene og deretter frese av gårde med bilen.

Det er ikke helt unaturlig å ringe politiet, som møter meg velvilje og service. Ettersom jeg har den nøyaktige adressen for hvor bilen befinner seg, er det en smal sak å finne den. Hundepatruljen har forsøkt å spore opp biltjuven, men «det var for kaldt i bakken». De hyggelige politibetjentene tar prøver av inventaret for å se om de kan få «treff». Bilen er pent parkert og like hel, men innvendig har de ikke akkurat ryddet. Barnevognen i bagasjerommet har fått bli. Bensinkortet med Mastercard-funksjon er borte. Politifolkene tar notater og sier at det blir opprettet en anmeldelse på forholdet. Jeg bytter nøkler, sperrer kort og priser meg lykkelig over at bilen ikke er over alle hauger. Jeg kjenner på en følelse av frustrasjon og irritasjon over at noen kan vaere så frekke. At man ikke kan ha tingene sine i fred.

Fredag kveld drysser det inn tekstmeldinger på telefonen, og jeg skjønner raskt hvorfor. Kredittkortet som lå i bilen er forsøkt brukt. Uten nytte, selvsagt, for det er for lengst sperret. I løpet av helgen og mandag morgen finner jeg ut at kortet er forsøkt brukt til en rekke kjøp. Den eller de som har kortet mitt har, blant annet, forsøkt å bestille matvarer for 4000 kroner fra Kolonial.no, fylle på et mobilabonnement og tegne et tv-abonnement. Etterforskeren i meg våkner. Med mindre kortet mitt er solgt videre til noen andre, har biltjuven avslørt seg selv! Jeg er på tråden til en av leverandørene, som ikke vil opplyse om hvem som har forsøkt å handle hos dem med mitt kort. Det må i så fall politiet spørre om, er svaret. Logisk nok, så jeg ringer politiet.

Mandag formiddag svarer politimannen at det ikke er opprettet en anmeldelse, og lurer på om det er greit at jeg ringer dagen etter. Veldig mange andre valg har jeg antagelig ikke, så jeg sier «jaha» og «ja vel» før samtalen blir brutt. En tid etterpå ringer politiet tilbake og sier at det visstnok finnes en sak på det, så han kan legge til opplysningene jeg kommer med.

Noen dager senere får jeg brev i posten som bekrefter at biltyveriet på fredag er anmeldt. Så går det noen dager, før et nytt brev kommer. Politiet kan nå fortelle at de har henlagt saken på mandag. Saken blir altså henlagt samme dag som politiet først opplyser til meg at det ikke er opprettet «en sak», og hvor jeg overleverer opplysninger som potensielt kan føre til at kjeltringen(e) blir hektet. Man skal vaere forsiktig med å tro for mye, men her må politiet ha gjennomført en helt usedvanlig rask etterforskning, eller så har de ikke brydd seg med saken i det hele tatt.

Jeg har fått bilen tilbake. Like hel. Alt er ok etter ymse styr med lås- og nøkkelbytter og det som hører med. Jeg har det helt fint. Jeg forstår også veldig godt at politiet har viktigere og mer alvorlige saker å befatte seg med. Jeg vet utmerket godt at kriminaliteten er blitt grenseløs, alvorlig, komplisert og krevende – og at dette fører til prioriteringer ikke alle liker.

Likevel: Noen stjal bilen min. Tro det eller ei, men det er ikke helt uviktig for meg. Føler jeg at politiet tok dette på alvor? Svaret gir seg selv. Det eneste konkrete som har kommet ut av saken, er at politiets portokostnader, for to verdiløse brev til meg, har økt.

Poenget er imidlertid ikke at jeg, min sak og min bil er så viktig, men dette: Dette skjer hver bidige dag. I sommer kunne NRK fortelle at nye Oslo politidistrikt hadde fått inn 84.805 anmeldelser. 55.448 av dem ble henlagt. 337 voldssaker, 437 narkotikasaker, 13 sedelighetssaker – alle med kjent gjerningsperson – er blant de 3337 sakene som er henlagt på grunn av kapasitetsproblemer. Sagt på en annen måte: Selv ikke når man vet hvem som står bak ugjerningen, går saken rett i bøtta.

Sikkerhetsrådgiver Thor Martin Bjerke i hovedorganisasjonen Virke, sa til NRK at mange av butikkene de representerer har mistet troen på å anmelde saker til politiet: – Underslagssaker anmelder man snart ikke i det hele tatt. Sakene blir naermest automatisk henlagt og henleggelsen gjør det vanskeligere å reise en arbeidsrettssak etterpå, sa Bjerke.

Denne uken brakt VG en sak om Vest politidistrikts nye spesialgruppe, som skulle gjøre etterforskingen av voldtektssaker bedre og raskere. På to år har gruppen etterforsket og ferdigbehandlet 173 saker. 163 av dem er henlagt. I kun ti saker er det tatt ut tiltale.

Her i avisen har vi, igjen og igjen, fortalt om hvor mye tid politiet bruker på å etterforske saker. Ett av svaert mange eksempler er mannen i 40-årene fra Skien, som en aprildag i 2013 fikk politiet på døra. Der fant de intet mindre enn 16,5 kilo narkotika. I avhør samme dag la han kortene på bordet. Det tok nesten fire år før saken kom for retten, i januar 2017. Tingretten kunne ikke gjøre annet enn å redusere straffen kraftig. Mannen slapp med ett år og én måned i fengsel.

Hvis det er noe jeg ikke kan klage på, er at det tok lang tid. Det tok snarere så kort tid å ekspedere saken min ut av verden at jeg rett og slett blir forundret og irritert. Nicolas Cage hadde hovedrollen i en populaer film for snart 20 år siden, som handlet om en biltjuv som måtte knabbe 50 luksusbiler på fire dager for å forhindre at broren blir drept. Den het Gone in 60 seconds. Jeg har ingen bror, og i alle fall ingen som står i fare for noe. Det er åpenbart tilfeldig at bil nummer 50 i filmen var en Volvo V70R og at jeg kjører en Volvo stasjonsvogn. Det er heller det at jeg føler at gone in 60 seconds er dekkende for hvor politiets befatning med min sak.

Jeg har ikke noe å utsette på politifolkene jeg snakket med i min sak. De var hyggelige og hjelpsomme. Jeg forventer heller ikke at politiet setter himmel og jord i bevegelse for småtteri. Jeg mener imidlertid ikke at det er for mye forlangt å bli tatt på alvor. Mitt eksempel er kun ett av svaert, svaert mange. Som åpenbart gjør noe med tilliten. Det er ikke politietatens mange hardtarbeidende kvinner og menn det er noe galt med. Det er systemet.

God helg, Telemark!