«Jeg har rett til å slippe å dø alene»
«Og jeg har rett til å få dø i fred og med verdighet.
Jeg har rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå mine behov og som vil oppleve det som givende å hjelpe meg å møte min død.» Dette er sitert fra utredningen om Livshjelp ( NOU 1999). Noen steder i helsevesenet tilstrebes denne normen, men langt fra over alt.
Da jeg tok min sykepleierutdanning tidlig på 70 tallet var dette med «fastvakt» hos døende helt vanlig. Jeg var ofte leid inn ekstra for å bare vaere hos den døende, for å gi lindrende pleie, vise respekt og gi naerhet i de siste levedøgn eller timer.
Jeg mener at vi kan påføre døende mennesker ekstra lidelse og bekymring ved at de ikke føler seg trygge på å få hjelp og omsorg de siste dager eller timer av livet. Det er ikke slik omsorg vi skal ha. I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere står det at «grunnlaget for all sykepleie skal vaere respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet». Det betyr at vi skal tilby barmhjertighet, respekt og omsorg og det skal vaere med kvalitet.
For mennesker som ikke har naer familie eller andre som kan vaere tilstede i livets sluttfase, er dette med fastvakt ekstra viktig. Fastvakt er også viktig som støtte for pårørende. Kravet til kvalitet er like gjeldende både i og utenfor institusjon. Derfor er sykepleieren / helsefagarbeideren sitt ansvar å lindre og bidra til en verdig død.
Jeg vet at kommunehelsetjenestene er presset og at det må gjøres prioriteringer, men det kan ikke vaere en salderingspost å velge å la mennesker dø alene.
Som KrF-politiker kjemper jeg for menneskeverdet og ønsker å løfte dette frem som en viktig sak å kjempe for. I 2019 må ingen dø alene. Det er uverdig. Vi kan ikke godta at denne delen av helseomsorgen har gått tilbake siden 70 tallet.