Talentet som plutselig var i mål for godt
Ingen vet hvor god hun kunne blitt, og Rikke Valen har lurt på det selv flere ganger. Men hun ga seg 22 år gammel, feiltrent og useriøs, oppsummerer hun.
Noen ganger får idretter en såkalt boom.
Rikke Valen sto midt i det da friidrett var en snakkis som trakk flere enn tanter og onkler til stevner.
Herkules var mange, og jentene var gjengangere i media.
Valen var den man oftest så smile til et kamera.
Et løpstalent som løp stadig fortere i dragsuget av sin egen vinnervilje.
Ikke lett å styre
– Når jeg nå ser tilbake, ser jeg ei jente som ikke var lett å styre eller holde igjen, sier 46-åringen.
Tilbake har hun sett mange ganger, og tilstår at ting kunne vaert gjort annerledes. Da hadde hun kanskje blitt et større kapittel i norsk friidrett, på linje med dem hun var del av på norsktopp og landslag. Navn som Vebjørn Rodal, Steinar Hoen, Geir Moen, Bo Breigan, Atle Douglas og flere.
Dro hverandre fram
Ungjenta fra Skien debuterte på landslaget som 17-åring, tok NM-medaljer og spiste framgang som smågodt – som yngst i et Herkules-miljø der flere yppet seg på riksdekkende nivå.
– Vi dro hverandre framover, fikk landskamper og store stevner til Skien, og hadde god mediedekning. Også fordi vi var gode til å promotere oss, mener Valen.
I 1989, 17 år gammel, løp hun tidenes raskeste 800 meter i klubbdrakt fra Telemark.
2.08,79 viste seg uangripelig helt fram til 2013, da Ida Fillingsnes pensjonerte kretsrekorden.
– Det var godt det var Ida, min elev, sier treneren smilende.
Hun har tenkt tanken om at rekorden burde vaert enda bedre. På trening ble hun klokket inn på 2.04.
Det søte liv
Normalt ville hun hatt tiden foran seg til å gjøre noe med den saken, men lenge før hun nådde den alderen hvor mellomdistanseløpere erklaerer seg voksne, var karrieren over.
Når Valen forklarer hvorfor, handler det ikke bare om treningsopplegg eller oppfølging.
– Jeg er kritisk til meg selv. Fikk rett og slett smaken på det søte liv, og det fungerer ikke.
Eks-løperen forteller om tiden i Oslo, der hun var del av Grete Waitz-prosjektet.
– Jeg var på trening. Problemet var at jeg også var ute med venner et par ganger i uka. Til sent på natt. Om noen skulle tro at det lar seg kombinere, kan jeg forsikre at svaret er nei.
Følgen ble at hun som hadde hørt ordet talent mer enn de fleste, ikke grep sjansen til å få enda mer ut av det.
– Jeg fikk blodpropp som 19-åring, men ga meg ikke på grunn av skader. Jeg var bare ihjeltrent og useriøs, lyder den aerlige konklusjonen.
Ville ikke byttet
Det bidro ikke til motivasjonen at ungjenta følte hun ble dyttet i alle retninger på løpebanen.
– Jeg ble pushet til å løpe lengre enn jeg egentlig ønsket. Alt fra 400 meter til ti kilometer. For meg b ledet motivasjons drepende.
Det tidligere stortalentet oppsummerer uten bitterhet, og forsikrer at hun aldri ville byttet bort erfaringene.
Mye kommer til nytte når Valen forteller dagens yngre Herkules-løpere om friidrettslivets realiteter.
– Noen ganger kan jeg vaere litt hard. Jeg vet hva som skal til for å lykkes. Samtidig vet jeg at man også som trener kan bli utålmodig, og det er noe man virkelig skal vaere obs på.
Derfor ser hun like mye person som utøver.
Med glød
Spesielt gjelder det jentene, og den tidligere mesterløperen snakker med glød om 15 år gamle Eilen Brenne.
– Hun har allerede løpt 800 på 2.10, og har landets sjette beste seniortid på 600 meter, forteller treneren ivrig – men bruker ikke ordet talent.
– Stort potensial. Nå er hun skadet, og det er en ting som kan vaere tøff å håndtere. Man laerer imidlertid tålmodighet og at ting noen ganger må få lov til å ta litt tid.
Når man trener unge mennesker, som opplever stadige endringer i hverdagen – også fysisk – er det ikke bortkastet å vaere miljøterapeut av yrke.
– Man kommer i puberteten. Kroppen forandrer seg. Jeg la på meg ti kilo fra jeg var 15 til 16 år. Mange trenger et kaldt hode under slike forhold, og det er ikke så lett å vaere tenåring og selv ha det hodet.
Oppløpslekkasje
Herkules-treneren vedgår at hun ikke alltid var like kald.
Hun forteller humrende om
en anledning da den anatomiske kontrollen ikke var helt der.
– Det året jeg tok sølv på 800 meter i NM, tisset jeg på meg på oppløpet! Alle så det. Jeg aner ikke hva som skjedde, og har ikke opplevd det hverken før eller etter. En eller annen slags reaksjon, vil jeg tro.
46-åringen ler godt, og forsikrer at minnene fra den gang også er mange av de gode – selv om karrieren ble intens og kort.
Hadde hun tatt andre valg, kunne hun hatt en annen historie å fortelle.
Det har blitt ganske normalt at norske idrettsungdommer får tilbud om stipend ved amerikanske universitet.
Valen fikk 12.
– Dedikerte folk anbefalte meg ikke å dra. De mente at det kunne slå ut motsatt for meg.
Det er snev av anger i fortellingen om at hun fulgte rådet.
– Ja, tenk den erfaringen det ville vaert. Eventuelt bare ett år. Jeg hadde ei venninne som fikk en kjempeopplevelse ut av sin tid der borte.
Følgelig er svaret gitt hvis unge utøvere i dag spør Valen om råd.
– Hvis det føles riktig, dra. Ta med deg denne erfaringen, både som utøver og menneske.