Skriver om pasient-livet
Rebecca Wexelsen har såkalt helseangst samtidig som hun er flasket opp på svart humor. Hva passer bedre da enn å skrive en morsom bok om sykdom?
Rebecca Wexelsens hovedperson i romanen «Hotell Montebello» er ensom. I den grad at hun trives med å bli kreftpasient. Endelig blir hun sett. Hun trives faktisk så godt med å vaere syk at hun dekker over det når hun blir friskmeldt, og fortsetter også å oppholde seg på pasienthotellet «Hotell Montebello».
– Dersom du er ensom men frisk, så forventes det at du skal klare deg selv. En ensom person som blir syk kan derfor oppleve omsorgen hun eller han får som syk som noe positivt, sier den nyslåtte romanforfatteren. Vårens utgivelse er hennes første roman.
– Det er ingen gråtebok selv om Nina får en kreftdiagnose. For min egen del handlet bokskrivingen om min sterke helseangst. Ved å skrive om kreft og sykehus i en lett tone, prøver jeg å få både meg selv og leseren til å ta døden litt mindre alvorlig, sier forfatteren.
– Absurd univers
Ideen til boken kom da Rebecca Wexelsen besøkte en kreftsyk onkel. Han var til behandling på Radiumhospitalet i Oslo og bodde seks uker på et sykehushotell som heter nettopp «Hotell Montebello».
– Vi satt og spiste vafler – og stemningen var god. Da kom ideen. Hva om noen ønsket å forsette dette livet med gratis vafler og omsorgsfulle helsearbeidere også etter en friskmelding? Med dette som utgangspunkt vokste det fram et absurd og fiktivt univers.
For det er nettopp det som er romanens premiss: Hva skjer om du faker at du er dødssyk? Kan du holde et liv som pasient gående – selv etter en friskmelding?
I dette rommet oppstår det mye humor. Men Wexelsen tror ikke boken vil oppleves støtende.
– Det er ikke slik at jeg raljerer med kreft. Dessuten: Selv mistet jeg både en onkel og en svoger i løpet av skriveprosessen, jeg tar absolutt ikke lett på sykdom og død. Snarere tvert imot, jeg tenker nok litt i overkant mye på sykdom og veksler mellom å frykte og benekte døden. Boken er et angrep på mitt eget hypokondri, kan du si. Det ble en måte å håndtere dette mørket på. Humor har en kraft i seg som vi trenger.
– Tabubelagt
Forfatteren møter oss sentralt i Oslo og har med seg babydatteren sin til intervjuet. Det er hennes tredje barn, det første kom for tolv år siden og da ble det en smått dramatisk start på mammalivet for forfatteren.
– Vi måtte vaere 1,5 måned på nyfødt-intensiven for prematurbarn, og opplevde mye omsorg fra helsearbeiderne som blant annet hadde daglige møter om barnet vårt. Så jeg har kjent litt på det samme som Nina i boken, at det er trygt å vaere et sted der noen passer på. Da vi skulle hjem måtte vi klare oss selv, det ble en liten overgang, sier forfatteren. Som ikke vil karakterisere boken sin som samfunnskritikk.