Hvis barn var elbil

Beskjeden fra statsminister Erna Solberg (H) var ikke til å misforstå. Hun viet hele sin nyttårstale til barn. Fornuftig, må man si, for hun har jo helt rett. Vi yngler for lite. Hun gikk ikke i detaljene på hvordan vi skal angripe denne problemstillingen rent praktisk, og det er jeg glad for. Det hender jo at politikere er i overkant kreative når det kommer til akkurat dette. Tidligere Porsgrunn-ordfører Øystein Beyer (Ap) stilte endog hotellrom til disposisjon til de som ville lage barn. I anledning byens 200 årsjubileum.

–Forå opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6, sa Solberg. Hvilket er helt riktig om det som kalles SFT. Da snakker vi ikke om Statens forurensningstilsyn, men samlet fruktbarhetstall. Som altså hadde en historisk dårlig utvikling fra 2016 til 2017, da den var på 1,71.

–Deter ikke vanlig med så store endringer i SFT fra ett år til det neste, men nedgangen i fruktbarheten var også spesielt stor på 1970-tallet. For eksempel gikk fruktbarheten ned fra 2,13 til 1,98 fra 1974 til 1975, sier rådgiver Espen Anderssen i SSB på byråets hjemmesider.

Derkanvi også lese at stadig flere venter stadig lenger med å få sitt første barn. Nå er en førstegangsfødende mor 29,3 år i snitt – mot om lag 25 år for 30 år siden. Fedrene er 31,7 år når de blir far for første gang. Det er farlig å bruke seg selv som eksempel, men jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv: Jeg var 32 da jeg ble far for første gang. Mine foreldre var langt, langt yngre da jeg kom til verden.

Det er en viss logikk involvert her, antar jeg. For egen del handlet det om å vente til jeg var ferdig med utdanning og godt i gang i arbeidslivet. At man har ting på plass og ordnede forhold. Før man får barn. Dette tar jo gjerne litt tid. Og årene går dermed raskt

før man får barn.

For det er fort vekk også slik at, selv om det er usedvanlig hyggelig, givende og rett ut aldeles fantastisk å få barn, er det noen andre sider ved det også. Som at man, i flere år av livet sitt, er konstant trøtt, vedvarende småsyk og relativt blakk. Å ha små barn er strevsomt, utfordrende og kostbart. Det vet folk. Også de som har et ønske om å få barn. Som kanskje venter litt for å få ting på plass – og kanskje leve litt før man vier deg til oppgaven det faktisk er å få barn.

– Da blir det relativt sett faerre unge som skal baere en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre, sa Solberg. Hvilket også er fullstendig korrekt. Så sent som på torsdag hadde jeg gleden av å høre sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank1-gruppen snakke om dette temaet. Altså at landets skatteinntekter og utgifter ikke henger sammen. Vi bruker mer penger enn vi tjener, enkelt sagt. Deriblant på velferd. Dersom Norge var en privatperson eller bedrift, ville regnskapene sett fullstendig elendige ut. Vi går med det økonomene kaller et økende, strukturelt underskudd.

Herilandet er vi imidlertid velsignet med noe ikke alle har: Verdens største fond og havbunnen full av olje og gass. Vi dekker opp underskuddet med oljepenger. Det kan jo hende at vi kan fortsette å holde på med dette i all framtid, men hvor lurt er det å basere seg på en slik strategi? For når man samtidig ser naermere på hvor mange eldre vi blir og hvordan Norges handelsbalanse, altså forholdet mellom hvor mye vi importerer og hvor mye vi eksporterer – fratrukket olje – utvikler seg, er det fare på ferde. Vi importerer veldig, veldig mye mer enn vi eksporterer.

Det må vaere usedvanlig frivillig å få barn. Det er det også. Før var det nødvendig, for du måtte ha noen til å passe på deg da du ble gammel og trengte hjelp. Dessuten var det nokså mange barn som ikke vokste opp heller, hvis vi går et stykke tid tilbake. Nå er det stadig flere som vil trenge hjelp og stadig faerre som skal dele regningen.

Unge i dag vet hva de skal gjøre for å få barn. Løsningen er ikke at statsledere eller ordførere oppfordrer til å hoppe i bingen. Jeg vil tro at det smarteste ville vaere å lytte til Kåre Willoch (H – og 90). – Vi må se til at politikken bevarer det folket vi er satt til å styre, sa han til Høyres landsmøte i fjor, og fortsatte: – Vi ser generelt dårligere forhold for barnefamilier enn for andre. Det kan ikke vaere tvil om at dette medvirker til det problem som allerede er nevnt, nemlig at antall barn er blitt skremmende lavt.

Han er opptatt av styrket barnetrygd og skattefradrag for barnefamilier. Som en slags insentivordning. Da snakker vi politikk som virker. Tror jeg. Er det fordi det er billig eller miljøvennlig folk kjøper elbil? Mange er sikkert opptatt av miljøaspektet, men det er vel først og fremst insentivene som gjør at folk beinflyr til elbilbutikken. Kjøper du en elbil slipper du engangsavgift og moms. Årsavgift er vesentlig lavere, og du parkerer gratis. Det er tale om besparelser på flere titalls tusen kroner for et bilkjøp. Helt ok, det, men: Verdien av skattefradraget for to barn, som jeg har, i 2019 er 8800 kroner. Det er vel omtrent det vi bruker bare på bleier til toåringen på et år. Barnetrygden er 970 kroner, og øker til 1054 kroner fra 1. mars. Hurra!

Kanskje småbarnsforeldre burde få kjøre gratis i

bommene også?