Ta bort liv, eller verne om det?
Så langt dette året 2019 er det vel ingen sak som har engasjert det norske folk mer enn abortsaken. Den er så opphetet at bare man hører ordet blir man redd for hva som måtte komme opp av følelser og meninger.
Provosert abort har fått så mange sminkede uttrykk som: «Selvbestemt abort» og «Kvinnen må få råde over egen kropp». Landets lover støtter denne formuleringen. Hva er abort i sitt rette vesen? Det er å få fjernet et befruktet egg (ny menneskespire) som har festet seg i livmoren, ved et kirurgisk inngrep.
La oss følge kunnskapen om eggets reise fra det frigjøres fra eggstokken til det blir oppfanget i egglederen og møter en spermie. Egget er så stort som et knappenålshode, mens spermien må mikroskoperes mangfoldig for å få øye på. Disse to smelter sammen og begynner sin reise fra egglederen til livmoren, hvor embryoet fester seg til den forberedte livmorslimhinnen. Hormoner sørger for at det ikke blir noen brist (blødning) i livmoren. En ny menneskespire med egne gener begynner å vokse, og naturen har fastsatt tiden til 9 måneder.
Bare kvinnen (mor) kan bestemme om hun vil fullføre svangerskapet. Hvis ikke må det foretas et kirurgisk inngrep, som fjerner fosteret fra livmoren. Ingen skal dømmes for en slik beslutning. Norsk lov gir henne rett til å gjøre det.
Abort er naturstridig. Vi har alle stor respekt for naturlovene. Vi kan ikke bestemme over dem. Men det får konsekvenser om vi ikke spiller på lag med dem. Om ikke det skjer noe merkbart galt ved abort, så kan det i alle fall hindre noe stort og godt. Å naere liv er bedre enn å hindre det. Hvilken tid abort skjer, har etter min mening lite å si.
Det er en kjensgjerning at hvis folketallet skal øke må kvinner føde mer enn to barn. En like stor sannhet er at hvis det ikke hadde blitt foretatt provosert abort i Norge i 2018, hadde folketallet økt med omkring 12.000. Konklusjon: Det er bedre å verne om menneskespirene enn å fjerne dem.