En trivelig kveld med fascisten
Det er noen titler en ikke har sett for seg at en skal skrive, men oppsetningen «Min venn fascisten» er nettopp en trivelig kveld på teateret.
Høstens storsatsing ved Teater Ibsen er en satirisk musikal.
Seks venner og familie er samlet i skjaergården en sommerkveld. Der balanserer de mellom å like og tåle hverandre. der forakten over å framstå som den latterlige middelklassen er det som forener dem mest. Så ut av det blå, dukker Fridolf (Lars Lillo-Stenberg) opp, i full naziuniform.
Det viser seg at det utelukkende er symbolene Fridolf har til felles med morfarens nazisme, og som en Mr. Chance starter de en reise for å finne demokratiets ånd.
Politisk satire
«I kveld skal vi alle få passet vårt skriven på», skriver teatersjef Thomas Bye i programmet og ønsker velkommen til en «herleg politisk ukorrekt framsyning».
Stykket har premiere samme uke som valget, og samme uke som en ung mann fra Baerum gjør nazihilsen i en norsk rettssal. Aktualiteten til stykket er ikke blitt mindre, etter at det første gang ble spilt i Malmö i 2012.
Hele forestillingen er basert på sanger, med varierende grad av sjokkeffekter – som jeg er glad jeg ikke har kreft, en Taliban kan også gråte og at det er på tide med trekkspillmusikk.
Det er selvfølgelig spesielt å høre kommentarfeltets hat for personer sunget i en sukkersøt melodi og det kan vaere virkningsfullt med skiftene fra «gi faen i politikken» til den ironiske «herleg med politikk».
Lystig kveld
Presentasjonen av partiene minner langt mer om et revynummer, enn i en tradisjon med satiren i «South Park» eller «Team America», som regissør Arvid Ones og koreograf Hilde Sol Erdal mener stykket slekter på.
Jeg er usikker på om satiren i stykket faktisk er ubehagelig nok til at latteren får selskap av nok uro hos publikum. Middelklassen begynner å bli godt vant med sjokkterapi, må vite.
Men det er en lystig kveld på teateret, i selskap med gode skuespillere og sangere. De fleste er på scenen hele forestillingen, som trolig kan sammenliknes med 10.000 meter, som gjengen skal gjøre fram til midten av desember.
Lars Lillo-Stenberg debuterer som skuespiller, og takk til Teater Ibsen som klarte å overtale han til å ta rollen.
Karoline Krüger er stødig i musikalformen, og skinner i den nostalgiske visen «Eg sit. her og ser livet gå» (selv om jeg ikke helt forstår hvorfor sangen er med i stykket, annet enn at den er fin).
Resten av skuespillerstaben, som er hentet inn for denne forestillingen, bidrar også med på å gjøre dette til en helstøpt forestilling, og en lystig kveld for middelklassen på teater.
Sindre Omenås ▶ sindre.omenas@varden.no