Vedfyring kontra vifteovn
Her om dagen bedrev folk ganske høyt oppe i borettslaget, altså styreledelsen, med hogst. Noen furuer måtte til pers like bak bodene. Høflige som de er, spurte øvrigheta om jeg var interessert i noe ved. Det takket man nei til, primaert som følge av en skrikende mangel på både pipe og peis. Jeg sa selvsagt ikke et kløyva ord om vegring mot vedkløyving.
Kåken er ikke tilrettelagt for peis eller Jøtul, så da risikerer man å bli sittende med flere favn med ved som ikke kan brennes opp. Det er koselig med peis, men det kan også vaere koselig å sitte foran en vifteovn. Det siste er kun ment som en fattigmanns trøst, enda så dyr som strømmen er blitt i disse dager. Og netter.
For øvrig er det også en slags kanal på tvboksen som bare viser peisved i full fyr Døgnet rundt, sommer som vinter. Sendingene er i farger. Problemer oppstår hvis man samtidig skal se på Charterfeber og muligens også en fotballkamp eller to. Da blir det full krasj. Tidligere erfaringer tilsier at det trolig er peisen som går tapende ut av tv-kampen. For øvrig ser jeg fram til de mange gode reportasjene i ymse aviser og muligens også tv-stasjoner. Skulle det bli en mild vinter, vil det stå at vedprodusenter brenner inne med flerfoldige favn. Men etter to uker med minusgrader, kommer den alternative floskelsaken: Nå er det vedmangel! Nei, sier du det.
Trøsten er at avisene som skriver om dette kan brukes til oppfyringsved. Det er som kjent fordelen med papirutgavene, noe som muligens har vaert nevnt i denne spalten tidligere. For dem som sverger til vifteovn eller oljefyring, er det god trim å baere avisene ut i den grønne dunken. Man blir heit av det også, hvis man abonnerer på Aftenposten.