Det får da vaere måte på

Det er greit med måtehold, men med måte. Det er bedre med «både og» enn «enten eller.» Litt avhengig av hva det handler om. Nylig var det en som påpekte at han ikke var avholdsmann, noe jeg da aldri hadde mistenkt ham for å vaere. – Jeg er måteholden, sa han. På en måte.

Det er for øvrig rart at folk deles inn i grupper etter hvor mye eller lite alkohol de drikker. De som drikker bare av og til, kaller seg måteholdsfolk. Det samme må trolig gjelde for kaker. De bør spises, men med måte. Det får da vaere måte på. Sånn sett kan jeg kalle meg måteholdsmann på så mange områder. Også når det gjelder trening. Der er man så måteholden at det trolig kan anses som avholds. Fullt så ekstremt er det ikke. Man er da ikke fanatisk, som jomfrua sa. Det har jeg bevis for. Nylig sendte nemlig treningssenteret SATS en høyst personlig epost der de takket for sist og «vi håper du hadde en bra treningsøkt». Den skal jeg ta vare på. Som bevis. Hyggelige folk, det der.

Det viser seg altså at de følger kundene med argusøyne. De kunne selvsagt trodd at jeg bare var innom for å hente skoene jeg glemte i fjor, men her viser det seg at jeg nyter en ubegrenset tillit i treningsmiljøet. Dette er min teori: De har registrert at jeg har brukt den elektroniske nøkkelen og tatt det for gitt at jeg var innom for å trene. Det er lenge siden man har vaert i såpass godt humør. Som de sier: Et år uten trening, er et år uten mening.

Det hjelper med litt smisk, så nå er det godt mulig jeg stikker innom med jevne mellomrom. Noen dager serverer de vafler, så her er det bare å gape opp.