Argumentet om «hogstmoden» skog
Olaf-Trygve Aase sier i sitt innlegg 25.11 at undertegnede burde overlate vurderingen om hogst i Valebø til folk som har greie på saken. Han mener også at området «vil bli mye, mye bedre».
Både Aase og skogsjefen i Løvenskiold Fossum sier at hogst var en tvingende nødvendighet siden skogen var hogstmoden, og derfor ellers ville bli ødelagt. Men «hogstmoden» er ikke en uomgjengelig naturlov, og betyr bare at skogeier har størst økonomisk utbytte av å hogge i et bestemt trinn i skogens utvikling. Lar man traerne stå, vil skogen slett ikke velte ned som dominobrikker og ødelegge omgivelsene. Nye traer vil vokse opp rundt de gamle. Skogen fortsetter med å vaere alminnelig skog.
«Hogstmoden» er altså en ren økonomisk term for profittmaksimering. Den har ingenting å gjøre med å redde omgivelsene fra uønsket forfall eller vekst som er ute av kontroll, men et PR-uttrykk som brukes av skogeiere og hogstindustrien til å nøytralisere innvendinger.
Det som i realiteten er ute av kontroll er hogstnaeringen som uten bremser fra politikerne uhemmet kan meie ned absolutt alt de setter øynene på. Da jeg kontaktet kommunen om saken, fikk jeg et unnskyldende og deltagende svar om at man forsto min reaksjon, men kunne ikke gjøre annet enn å følge med på situasjonen. Regelverket er strippet for reguleringer, og politikerne står maktesløse og impotente uten lovhjemmel.
Til neste år skal Løvenskiold plante nye traer på stedet. Når de vokser opp får vi den typiske planteskogen av ensartet barskog med brun dødsone i midten og grønt på toppen, i motsetning til den vakre eldre skogen som sto der før. Etter en stund er også plantetraerne hogstmodne, og Løvenskiold kommer tilbake med sine maskiner. Vi får en syklus med flatehogst og ny beplantning, der skogen «høstes» som en åker. At dette skulle gjøre Valebø til et bedre sted, er vanskelig å forstå.
Argumentet om flatehogst som en ubestridelig og selvfølgelig nødvendighet er i beste fall en inngrodd tankegang, og i verste en kynisk manipulasjon i en vill-vest-naering der hensynet til omgivelsene nesten alltid taper.