Diskriminering er ikke en følelse

FN har slått fast at Norge bryter menneskerettighetene til funksjonshemmede, og at det dreier seg om systematisk diskriminering.

Når unge voksne ikke får bestemme selv når de skal stå opp om morgenen, eller legge seg på kvelden, så er det diskriminering. Når du endelig får drømmejobben men likevel ikke får den, fordi arbeidsplassen nekter å gi deg det største kontoret der du kommer inn med din el-rullestol, så er det diskriminering. Når en mor med funksjonsnedsettelser ikke får følge barnet sitt på skolen første skoledag fordi ikke skolen er tilgjengelig så er det diskriminering.

Når jeg og min bestevenninne har lyst til å ta oss en venninnetur til London - noe som er helt normalt for unge voksne - da nekter kommunen oss å dra. Hvorfor? Fordi vi er avhengige av assistanse. Vi kan til nød få tillatelse til en Strømstad-tur, hvis vi er hjemme på kvelden. Overnattingstur er utelukket, vi har kommunearrest. Diskriminering er ikke en følelse, men det kjennes på kroppen. Helt inn til beinmargen!

Mange, mange unge voksne med nedsatt funksjonsevne må hver eneste dag kjempe en kamp for å få assistanse til dagligdagse gjøremål. De må kjempe for å bli sett og tatt på alvor. Du som leser dette tror det kanskje ikke? Det er vel ikke så ille, tenker du kanskje? Åpne øynene helt opp, løft blikket og legg merke til alle hindringene vi møter. En trapp her, og et sett dårlige holdninger der- det blir diskriminering av sånt! Bli med oss i kampen vår og kjemp for likestilling. Kanskje en dag er det du som kjenner diskrimineringen på kroppen.

3. desember er det FNs internasjonale dag for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Norske politikere må erkjenne at en stor gruppe mennesker urettmessig holdes utenfor i dagens samfunn. Deretter må de ta grep, og gjøre noe med det. Da nytter det ikke å komme med ideer om dugnad og rasle med småpenger. Det er på tide med ressurser og handling, for lista er lang: sterkere lovverk, holdningsendring, mer kunnskap og planmessig innsats for å fjerne alle hindringer.

Birgitte Holmsen Kristiansen