Året det var så glatt

Dette kan meget gjerne bli året da det er så glatt. Egentlig så er det vel det allerede, siden 12 ustødige måneder snart er over. Derfor er det på tide å oppsummere og gjøre opp status for 2019, året med elendig veigrep, lårhalsbrudd og ubesvarte anrop hos den kommunale strøtjenesten. I hvert fall virker det muligens slik. Men det er ikke det minste rart at man ikke kan svare når man er travelt opptatt av å strø veiene. Rent generelt kan vi si at strøbilen alltid kommer sist til samtlige gater og smug. Noe ikke minst en nyere undersøkelse blant folk på glattisen ville vist. At det virker sånn, betyr trolig at det ikke er sånn.

Det er spesielt i nedoverbakker at det har vaert glatt i år. For å unngå de verste beinbruddene har undertegnede øvd inn en egen teknikk. Den går på generelt enda lavere tyngdepunkt enn vanlig. Gjerne litt hjulbeint. Man kunne jo vurdert brodder. Men de er for eldre folk, for eksempel de som er født enda et år tidligere

For øvrig er det ikke alle som jubler over strøbilen. Den ødelegger som kjent gode muligheter for bruk av rattkjelke og ikke minst det miljøvennlige framkomstmiddelet sparkstøtting, bare spark blant kjennere. Eller «a kick» som de kaller det i Sverige, ifølge Stig Helmer i en av de mange gode Selskapsreisen-filmene. Dessverre blir det ikke flere av disse, i hvert fall ikke med geniale Jon Skolmen på rollelista.

Er det for øvrig blitt glattere nå enn før om åra, spesielt om vinteren? Mye tyder på det. Men det kan jo også vaere slik at vi er blitt dårligere til å gå. Noen er også såpass jålete at de unnlater å innta en litt hjulbeint holdning. Det verste med å ramle er for øvrig ikke at det er vondt, men tanken på at noen kan ha sett det.