Bilvegar, hytter og turisme som villreinstengsel
Det er ikkje bare vinteropen veg over Imingfjell mellom Tessungdalen i Tinn og Uvdal i Buskerud som er uheldig for villreinens ferdselsmønster og matsøk vinterstid.
Lufsjåtangen er som kjent viktig vinterbeiteområde for villreinen, der lavmatta er større og betre, snømengdene og nedisinga vanlegvis mindre enn lenger vest på Hardangervidda..
Men også vinteropen riksveg 7 over Hardangervidda er ei barriere for villreinen sitt trekkmønster på leiting både etter mat og fredelege forhold. Trafikantar på begge vegane brukar som argument for å halde desse vegane vinteropne at dei aldri ser reinsdyr som vil krysse vegane. Nei sjølvsagt ser dei aldri eller svaert sjeldan desse dyra i vegkanten på grunn av villreinens vare sansar for fare.
Regionplanen for Hardangervidda, som gjeld viktige område for reinsdyra på alle kantar av vidda utanfor nasjonalparken, og som fylka Buskerud, Hordaland og Telemark i si tid slutta seg til som konsensus, skal reviderast før årsskiftet. Planen var i si tid ei bestilling frå Miljødirektoratet der formålet var på ein betre måte å sikre villreinens levreområde. Såleis skulle villreinens livsbehov ha fyrste prioritet, medan naering og friluftsliv skulle tilpasse seg dette på einmest mogleg skånsam måte. Det er derfor viktig ved revisjonen av planen at det blir halde fast ved desse prinsippa, ja helst med enda høgare prioriteringsgrad i villreinens favør.
Bilvegar, hytter og turisme er generelt stengsel for desse nomadiske dyra i heile villreinens rike. Desse barriereeffektane fragmenterar dei opprinnelege leveområda, med den følgje at villreinen blir i stadig sterkare grad «satt på bås».
Fokuset på at nokre av turisthyttene på Hardangervidda burde fjernast for godt, eventuelt byggast oppatt på stader der dei ikkje kjem i konflikt med villreinens behov, er forståeleg ut frå regionplanens intensjon og føremål. Det same bør også gjelde private hytter som allereie er bygd og nye hytteplanar i- eller tett opp til reinsdyras leveområde, til dømes på Imingfjell og andre stader på Vidda, der ein del hytter aldri skulle vore bygd, og som også burde rivast eller flyttast.
Stillferdige og omsynsfulle skiløyparar er det minst forstyrrande elementet for villreinen, som derimot ikkje skil mellom «lovleg» snøskutertrafikk frå SNO eller forskninga si side og meir eller mindre ulovleg trafikk. Skiløyparen har ein svaert begrensa og sakte aksjonsradius samanlikna med snøskuteren som kan feie over Vidda på nokre få timar.
Derimot er skikiting og liknande trendaktivitetar på bakken eller i lufta i - eller naer leveområda til villreinen svaert uheldig i ei tid da desse dyra går på «sparebluss» gjennom «nålauge» vinterstid.
Alle desse nemde tiltaka bør vera til beste for villreinen og burde vera sjølvsagte å gjennomføre i erkjenninga av at Noreg har eit overordna internasjonalt ansvar for på beste måte å gje villreinen det livsrom den treng. Men det hastar, og alt for mykje er diverre allereie for seint, noko som skuldast menneska sitt materialistiske og egoistiske sinnelag.
Men generelt er den mest stressande tida for villreinen under jakta, rett før den går ein lang og hard vinter i møte. Mykje av denne jakta og måten dei retta fagleg begrunna uttaka skjer på er høgst kritikkverdig, og langt frå forankra i dyreetiske og humane dyrevelferdsprinsipp, og er ein skamplett for berekraftig og økologisk forvaltning..
Ein del av desse elementa burde bli fanga opp ved revisjonen av Regionplanen og i den forvaltningsplanen som følgjer.
Jon Ingebretsen